| dc.description.abstract | Norge er et boligeierland og de fleste i Norge bor i eid bolig. De siste tjue årene har den sosiale boligpolitikken gått fra å være mer eller mindre universell til å gjelde de mest vanskeligstilte på boligmarkedet.
Tema for denne oppgaven er boligsosialt arbeid og formålet har vært å undersøke problemstillingen: Hvordan opplever de ansatte sin mulighet til å realisere mål og føringer i den boligsosiale politikken? For å søke svar på dette har jeg utført en kvalitativ studie der jeg har intervjuet fire informanter som jobber på boligkontor i to ulike kommuner.
Funnene i studien drøftes opp mot tidligere forskning på det boligsosiale feltet som har identifisert boligsosiale utfordringer og dilemmaer. Lipsky sin teori om bakkebyråkratiet benyttes i studien som analytisk linse for å identifisere dilemmaene de ansatte står i.
Prioriteringer og dilemmaer rundt behovstema er analysert blant tre identifiserte hovedgrupper; de som havner utenfor, de tilpasningsdyktige og de rusavhengige.
Dilemmaene i behovsprøving handler om begrensede ressurser og tvetydige mål som utspiller seg litt forskjellig i møte med tre identifiserte søkergruppene. Det er økende søkermasser til tjenestene og derav mangel på ressurser særlig i form av kommunale boliger. Det nasjonale målet for det boligsosiale arbeidet om at alle skal bo trygt og godt oppleves tvetydig for saksbehandlerne i det daglige. Det foreligger ingen nasjonal definisjon på hva det vil si at alle skal bo trygt og godt. Det er hovedsakelig lokale retningslinjer som er utarbeidet i kommunen som utgjør rammen for handlingsrommet de opplever å ha i arbeidet. Saksbehandlerne opplever at mange søkere nå blir definert ut av de lokale retningslinjene fordi kommunene har strammet inn praksis for disse når etterspørselen etter tjenestene har økt. Den gruppen som ikke kvalifiserer for boligsosial hjelp og heller ikke kan bli boligeiere i det ordinære markedet omtales i studien som «De som havner utenfor». I oppgaven argumenterer jeg for at dette har implikasjoner for fremtidig forskning da det er indikasjoner på at denne gruppen øker i omfang.
I oppfatning av tilpasningsdyktighet aktualiseres velferdsdilemma, trygghetsdilemma, samt dilemma knyttet til bostabilitet versus gjennomstrømming i kommunale boliger. Kommunal bolig oppfattes å være nærmest et mål i seg selv og de ansatte opplever at søkere bruker tilpasningsstrategier for å kvalifisere og for å beholde kommunal bolig. Dette kan føre til innlåsing i fattigdom og på denne måten kan den kommunale boligen bli en velferdsfelle.
I rusbosetting oppstår det integreringsdilemma og dilemma mellom motstridene mål, i tillegg til ressursdilemma. Motstridende mål oppstår i forhold til nasjonale mål hvor kommunene bes prioritere både barnefamilier og personer med rusutfordringer i tildeling av kommunale boliger. Dette innebærer ofte at personer som har eller har hatt utfordringer knyttet til rus gjerne bosettes i ordinære bomiljø for å bo trygt og godt, og for å styrke muligheten for å leve et rusfritt liv. Informantene opplever at flere av disse ikke lykkes selv om det ytes tett oppfølging fra de kommunale tjenestene. De gangene det ikke lykkes så har dette ofte store konsekvenser for bomiljøet, særlig overfor barnefamiliene. I tillegg oppleves et ressursdilemma når kommunene ikke har tilgjengelig egnede botilbud til de som aktivt ruser seg. | |
