| dc.description.abstract | Tema for avhandlingen er unntaket fra den generelle merverdiavgiftsplikten for finansielle tjenester.
Ved innføringen av en generell merverdiavgiftsplikt var det ønskelig med færrest mulig unntak fra hovedregelen. Avgiftsunntaket for finansielle tjenester ble innført som en midlertidig bestemmelse og anses som prinsipielt uheldig. Flere hensyn talte for å holde finansielle tjenester utenfor avgiftsområdet. Det var spesielt viktig å ta hensyn til EU og andre OECD-land ved å harmonisere det norske merverdiavgiftsregelverket med EUs merverdiavgiftsdirektiv. En harmonisering bidrar til å minimere konkurransevridninger og gir lavere risiko for internasjonal skattekonkurranse som følge av at finansinstitusjoner flyttet driften til land med lavere avgifter.
Unntaket for finansielle tjenester medfører et stort provenytap som følge av at finanssektoren er en sektor som skaper betydelig merverdi med sin høye omsetning. Provenyhensynet er i seg selv ikke ensbetydende og må ses i sammenheng med andre hensyn. Det ble innført finansskatt for å hente inn tapt proveny fra finansielle tjenester. Det er teknisk lettere å beregne finansskatt enn å innføre en enhetlig avgifts på finansielle tjenester, men paradoksalt når finansskatten fører til høyere utgifter for sektoren, som igjen kan påvirke konkurransevridningen som var en av begrunnelsene for innføringen i utgangspunktet. EU ønsket også å innføre lignende beskatning, men medlemslandene kom ikke til enighet om en felles løsning.
Gjennomgangen av de finansielle tjenestene viser at det er tjenestens art som er avgjørelse for fastsettelsen av avgiftsplikten. Som nevnt har domstolen ulik vektlegging av EU-retten ved tolkning av mval. § 3-6. Dette skyldes at Norge ikke er forpliktet til å følge EU-retten, men det må likevel spørres om EU-retten burde vært vektlagt. Det viser seg av utvidelse og innskrenkelse av bestemmelsen i stor grad blir påvirket av rettsutviklingen i EU, spesielt Sverige og Danmark. | |
