| dc.description.abstract | Denne studiens formål er å undersøke om endring av politiutdanningen fra generalist- til spesialistutdanning er viktig for politiets evne til å møte fremtidens kriminalitetsutfordringer. Gjennom kvalitative intervjuer av informanter med tilknytning til Politihøgskolen og dokumentanalyser har jeg avdekket at spesialisering er viktig for å være i takt med den digitale utviklingen og samfunnsendringene for øvrig. Tidspunktet for når i utdanningsløpet det skjer fremstår imidlertid ikke å være avgjørende.
Resultatet av studien viser at Politihøgskolens viktigste rolle er rollen som premissleverandør for kvalitet, kunnskap, kompetanse og rolleforståelse. Kompetanse og kvalitet dreier seg ikke kun om teoretisk kunnskap, men også om personlige egenskaper. En felles grunnutdanning sikrer at menneskene som utdannes til politi i Norge har kvalitet og kompetanse i form av personlige egenskaper, verdier og holdninger, noe som fremstår som vel så viktig (og kanskje viktigere?) enn å utdanne spesialister på et så tidlig tidspunkt som mulig. Utdanningen bidrar til å etablere en felles kultur og samhold i norsk politi som gjør at man snakker samme språk og forstår hverandre. Det er ingen tvil om at politiet har behov for flere spesialister, men uten bredden generalistutdanningen legger opp til, risikerer man å miste helhetsperspektivet.
Flere faktorer synes å påvirke politiets evne til å møte fremtidens kriminalitetsutfordringer. Mest fremtredende er likevel det jeg tolker som svak kompetansestyring i politiet. Det er i liten grad oversikt over hvilken kompetanse man allerede har, hvilken kompetanse man har behov for og hvordan man skal utvikle og beholde kompetansen som anskaffes. Med strategisk kompetanseledelse vil man kunne redusere faren for verdilekkasje og unødig bruk av menneskelige og økonomiske ressurser.
Videre fremstår organisasjonskultur som en sentral faktor. Ikke bare som positiv og viktig ved å være samlende og identitetsskapende, men også som hinder for utvikling grunnet en rekke subkulturer som hindrer helhetstankegang og felles mål. I tillegg beskrives en svak tilbakemeldingskultur som hindrer kvalitet og utvikling på en rekke områder.
Selv om tidens krav legger økt press på behovet for spesialisering, utelukker ikke det generalisten. Slik jeg ser det er ikke spørsmålet om politiet må satse på spesialister, men når i utdanningsløpet det skal skje og hvordan man gjennom strategisk kompetanseledelse kan sørge for at generalisten og spesialisten går hånd i hånd inn i fremtiden. | |
| dc.description.abstract | The purpose of this study is to find out whether a change in Norwegian police-education from a generalist- to a specialist-education is decisive for the police`s ability to meet future crime-challenges. Through qualitative interviews with informants connected to the Norwegian Police University-College and document analysis, I have revealed that specialization is important to keep up with both the digital development and societal changes, but the timing of when in the education course specialization occurs, does not appear to be decisive.
The results of the study show that the most key role of the Police University-College is the role as premise-supplier for competence and understanding of the role as a police officer. Competence is not only about theoretical knowledge, but also about personal qualities.
A joint basic education ensures that the people being trained as police officers in Norway have quality and competence in form of personal characteristics, values, and attitudes, which appears to be just as important (and even more important?) than training specialists at as early a stage as possible. The training helps to establish a common culture and a sense of unity in the Norwegian police, which means that people speak the same language and understand each other. There is no doubt that the police need more specialists, but without the width of generalist education, you risk not seeing the forest for the trees.
Several factors seem to affect the police's ability to meet future crime challenges, beyond societal changes and digitization, which increases the rate of change. Most prominent, however, is what I interpret as weak competence management in the police. There`s to a little degree overview of what competence is available within the organization, what competence is needed and how to develop and retain the competence that is acquired. With strategic competence management it will be possible to reduce the risk of value leakage, and the financial framework could be utilized in a better way.
Furthermore, organizational culture appears to be a crucial factor; not only as positive and important by being unifying and forming identity, but also as an obstacle to development due to several subcultures that prevent holistic thinking and common goals. In addition, a weak feedback culture is described as preventing quality in several areas. Cultural factors can also play a role in the lack of competence management.
Although the demands of the time we live in put increased pressure on the need for specialization, the generalist will be important for the police in the future as well, due to their versatility and ability to think holistically. The question, as I see it, is not whether the police must invest in specialists, but when during education it should happen and how. Through strategic competence management you can ensure that the generalist and the specialist go hand in hand into the future. | |
