| dc.description.abstract | Bakgrunn:
Temaet for denne masteroppgaven handler om hvordan tilknytning til omsorgsgivere i
barndommen påvirker utviklingen av psykiske lidelser i voksen alder og hvordan elementer i
behandlingen kan bidra til bedring. Bakgrunn for temaet handler om et ønske om økt
kompetanse på et fagområde som vil kunne hjelpe mennesker med denne problemstillingen å
oppnå bedring gjennom behandling. Økt kompetanse på dette området kan bidra til at helse og
sosialarbeidere med et arbeid innenfor psykisk helse kan gjennomføre mest mulig
hensiktsmessig behandling sett ut fra pasientens behov.
Metode:
Studien baserer seg på seks artikler som tar for seg hjernens utvikling ved påkjenninger i
barndommen og viktige elementer i behandling sett ut fra tilknytningsteorien. Studien er en
litteraturstudie og benytter seg av allerede eksisterende litteratur for å besvare
problemstillingen. Ved å se på litteratur i sammenheng med et nytt og kritisk blikk, vil dette
kunne gi ny informasjon som vil holde ansatte innenfor helse og sosialsektoren faglig
oppdatert, samtidig kan dette avdekke sammenhenger som finnes mellom den ulike
forskningen.
Resultater og konklusjon:
Studien viser at tilknytningen og relasjonen mellom omsorgsgivere og barnet kan legge
føringer for hvordan den psykiske helsen utvikler seg videre i voksen alder. Samspill og
tilknytning bidrar til utvikling av indre arbeidsmodeller, gir skader på nervesystemet og
hindringer i hjernens affektregulering øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser. Funn
viser også at hovedelementet i en behandling handler om relasjonen mellom terapeuten og
pasienten. Trygg relasjon, gjensidig tillit, respekt og emosjonell støtte kan åpne opp for å
utforske emosjoner, minner, nye opplevelser og samtidig endre de indre arbeidsmodellene og
øke evnen til mentalisering, som kan bidra til bedring. | |