Verdens kulturarv : en "kulturarv for alle?"

Abstract

Oppgaven handler om verdens kulturarv – en kulturarv for alle? Problemstillingen er å belyse et grunntema i kulturarvdiskursen som er forholdet mellom fortid, nåtid og identitet. Mitt ønske har vært å belyse hvordan kulturarv, erindringer og minner fra fortiden inngår i identitetsbyggende prosesser i dag, og om kulturarv kan utvikle historiebevissthet. Verdensarvsteder og prosessen fram mot verdensarvstatus har blitt vektlag som handlingsarena og industristedet Odda blir brukt som et eksempel. Jeg har brukt kvalitativ metode til å undersøke problemstillingen. Jeg har brukt litteraturstudier, aviser, artikler, samtaler, taler, offentlige dokumenter, tidskrifter, seminarer og feltundersøkelser i Odda til å undersøke kulturarvsaken. Stridens kjerne var det nedlagte Odda Smelteverk som kanskje skulle bli norminert på UNESCOs verdensarvliste sammen med Tyssedal og Rjukan. En folkeavstemning stanset planene om verdensarvstatus. Jeg har drøftet ulike oppfatninger, meninger og teorier om kulturarv. De mest sentrale teoretikerne er arkeolog Laurajane Smith og historikeren David Lowenthal. Jeg har sett på deres syn om kulturarv og bruk, funksjon, kulturarvprosesser, demokratisering og sammenhengen med historie og utvikling av historiebevissthet og identitet. Jeg har sett på samfunnsmessige endringer som globalisering, modernitet og hvilken betydning det ha å si for historie og kulturarv. Kulturarv har blitt populært fra 80-tallet av og har på en måte erstattet historie. Folk valfarter til kulturarvsteder som står på UNESCOs verdensarvliste. Resultatet er at verdensarven trues av ødeleggelser og en økt kommersialisering. UNESCO har måttet gjøre nye prioriteringer, blant annet industriarv, naturarv og georgrafiske prioriteringer i Afrika og Asia. Det negative resultatet av folkeavstamningen i Odda var overraskende og kanskje det mest unike med hele kulturarvprosessen. Folkeavstemningen var demokratisk, folket var engasjert og skulle være med å bestemme hva som skulle være kulturarv. På den måten var det en kulturarv ”for alle”. Saken ble diskutert av aktører på flere nivå, et politisk nivå, et annet nivå der fagekseperter uttalte seg, også næringslivet var engasjert og lokalbefolkningen. Det var ikke industrihistorien eller det arkitektoniske ved fabrikken som ble diskutert, men bruk og funksjon i framtiden. Men lokalbefolkningen ville ikke at den skulle overlates til neste generasjon som en kulturarv. I moderniteten er folk framtidsrettet, det er et brudd med historien. Det kan se ut som om folket i Odda ville ha et brudd med den hundre årige industrihistorien, de ville skape ny identitet etter at industrien var over, og ikke dvele ved fortiden.