Makt og myter i Montenegro. En analyse av historiebruk i en identitetskonflikt

Abstract

Sommeren 1985 reiste jeg for første gang til Montenegro. Dette lille landet i Sør Europa var da helt ukjent for meg. Reisen ble på mange måter et vendepunkt i mitt liv. Jeg ble glad i det vakre landet med de gjestfrie og glade menneskene. Der møtte jeg også min mann. Siden den gang har jeg tilbrakt mye tid i Montenegro og er blitt godt kjent med både landskapet og folket. Det var under et museumsbesøk i landets gamle hovedstad, Centinje jeg for alvor begynte å interessere meg for historiefaget. Ved å studere artefaktene i museet gikk det opp for meg at Montenegros historie må ha vært ganske omskiftelig og blodig. På grunn av sin beliggenhet, klemt inn mellom øst og vest, måtte montenegrinerne ofte sloss mot inntrengere. Da jeg møtte landet var det fremdeles en del av tidligere Jugoslavia. Imidlertid tok det ikke lang tid før verdens øyne ble rettet mot denne delen av Europa. Føderasjonen var i ferd med å rakne. Som kjent foregikk oppløsningen av Jugoslavia langt fra smertefritt. Borgerkrig og internasjonale invensjoner kom i kjølvannet av de ulike republikkenes ønske om løsrivelse fra føderasjonen. Montenegros deltakelse i krigen var relativt beskjeden. Det foregikk nesten ingen krigshandlinger på Montenegros jord. Bortsett fra noen spredte tilfeller av forfølgelser mot minoritetsgrupper i grenseområdene mot Serbia var det harmoniske forhold mellom de forskjellige etniske gruppene i Montenegro. Landet forholdt seg imidlertid ikke nøytrale i konflikten. De valgte å stå på Serbias side ut i fra et ønske om å bevare Jugoslavia. Ellers må det nevnes at det var forholdsvis mange montenegrinere blant offiserene i den jugoslaviske hæren. Den bosniske serberlederen Karadzic var født i Montenegro. Den kjente serberlederen Slobodan Milosevic hadde også sine røtter der. Hos store deler av verdenssamfunnet ble Serberne ansett for «verstingene», aggressorene, mens de øvrige folkegrupper ble betraktet som «de gode», ofrene. I og med at montenegrinerne valgte å stå sammen med serberne, ble de plassert i kategorien «verstingene». Deres ståsted førte til at de, i likhet med serberne, ble rammet av sanksjoner. Dette bidro bl.a. til at infrastrukturen forfalt. Industrien lå nede både på grunn av omsetningsproblemer og problemer med å få fatt i råvarer. Hard valuta som de tidligere fikk gjennom turismen forsvant nesten helt da de vestlige turistene uteble. Disse forholdene gjorde sitt til at arbeidsløsheten vokste og organisert kriminalitet hadde ganske fritt spillerom, særlig innen smugling og svartebørshandel. [...]