Det utematiserte kjønnet : en analyse av spesialpedagogikkens heteronormative forutsetninger

Abstract

Kjønn gjennomsyrer vår hverdag, og preger alle våre møter med andre, i form av fordommer og forventninger, måter vi omgås på, måter vi snakker til hverandre på. Kjønn har betydning sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk. Men til tross for dette blir forskning på kjønn betraktet som en særinteresse. Denne oppfatningen av kjønnsforskning gjenspeiles også innenfor masterutdanningen i spesialpedagogikk, hvor kjønnsdimensjonen har liten plass i forelesningene. På bakgrunn av dette bestemte jeg meg for å ha kjønn som utgangspunkt for masteroppgaven. Ved en presentasjon av våre aktuelle problemstillinger til masteroppgave ved slutten av forrige studieår, ble jeg bedt om å gjøre nærmere rede for hva min (foreløpige) oppgavetekst, ”Spesialpedagogikkens utematiserte heteronormative forutsetninger”, innebar. Da jeg hadde gjort dette, hadde ikke foreleserne noe å tilføye før etter at forelesningen var slutt. Da kom den ene bort til meg med en lapp med et navn og et telefonnummer på. ”Er dette navnet på en person som arbeider med det samme temaet?” spurte jeg. ”Nei”, var svaret jeg fikk, ”hun er lesbisk, sånn som deg, så det kan være hun kan gi deg noen tips. Det trenges nok noen som dere for at dette temaet skal bli tatt opp”. Da jeg startet arbeidet med denne oppgaven, var det et ordtak som dukket opp i tankene mine: ”You have to be one to know one”, altså antakelsen om at man må være på en bestemt måte for å forstå et bestemt fenomen. Brian Fay (1996:24) omtaler denne antakelsen som insider epistemology – en kunnskapsteori for de innvidde. Dette ordtaket gir uttrykk for at vi må enten høre til en gruppe for å forstå denne gruppen, eller, på et individuelt nivå, at jeg må ha de samme erfaringene som en annen person for å forstå denne personen. Dette innebærer ifølge Fay å underminere alle vitenskapelige studier og forskning (ibid:10). Få eller ingen fenomener vil være tilgjengelige for analyse eller undersøkelse hvis en slik kunnskapsteori for de innvidde skal ligge til grunn, eller at kravet for å forstå andre forskere er at vi skal ha de samme erfaringene som dem. I dette ligger det antakelser som gjør det umulig å studere fenomenene fra et annet perspektiv enn ens eget. I tillegg forutsetter insider epistemology en type essensialisme. Her kommer den til uttrykk i form av at én erfaring ikke er påvirket av noe som helst annet, slik at den spesifikke erfaringen, og derav følgende kunnskapen en person besitter er helt lik den erfaringen, og derav følgende kunnskapen den andre besitter, uavhengig av andre faktorer. Insider-metaforen har imidlertid sin berettigelse. Det er gjerne de som blir definert utenfor som må tematisere utelukkelsen. I forhold til kjønn og kjønnsforståelse lever vår kultur i beste forståelse med heteronormativiteten. Majoriteten av befolkningen har ingen problemer med dette – de er kulturen. Men noen bærer omkostningene av den institusjonaliserte, normative heteroseksualiteten. Dette er nødvendigvis ikke bare mennesker som blir definert som homoseksuelle. Også andre forståelser av kjønn og seksualitet rammes, såvel innenfor som utenfor den hegemoniske heteroseksualiteten, både sosialt og politisk. Ikke bare defineres disse gruppene som avvikere, men ofte har de verken et eget språk å uttrykke utelukkelsen med eller noe sted å målbære den. Det er derfor viktig at vi får fram kunnskaper om hva heteronormativiteten innebærer og hva den utelukker, slik at vi kan se og møte dem som bærer omkostningene – og gradvis forstyrre den dominante heteronormativiteten. Det finnes en motstand i vår kultur mot å gå inn i det feltet som omhandler kjønn og seksualitet. Kulturen setter dermed grenser for hva som kan tas opp. Vitenskaper som studerer menneskelige relasjoner og institusjoner, og ikke reflekterer inn kjønnsdimensjonen, kan imidlertid kritiseres på vitenskapsteoretisk grunnlag for å mangle en tematisering av sine mest grunnleggende forutsetninger. Det er på et slikt grunnlag jeg går inn i en analyse av det spesialpedagogiske fagfeltets autoritative pensumtekster. Jeg håper å skaffe kunnskap om hvordan de utvalgte pensumtekstene er med på å produsere og reprodusere de heteronormative forutsetningene som vår kultur bygger på. Likeledes håper jeg at en slik analyse kan være et skritt på veien til å skaffe det spesialpedagogiske fagfeltet et språk til både å forstå og utvikle en kjønnsforståelse som favner de som nå utelukkes. Den som mest av alle skal takkes for at dette prosjektet er kommet i havn, er min veileder Anne Nevøy, som i løpet av prosessen har gitt meg konstruktive tilbakemeldinger, faglige innspill og vært inspirerende for arbeidet. Likeledes ønsker jeg å takke min medstudent Lili Frahm Jensen, som har vært en god diskusjonspartner gjennom hele studiet. Sist, men ikke minst, vil jeg takke min partner Randi Gressgård, som har introdusert meg for kjønnsforskning og gitt meg faglig støtte i mine forsøk på å tilegne meg et teoretisk grunnlag for denne studien.