Om barns språk og deltagelse i barnehagen og førskolelærers tilrettelegging

Abstract

Barn er unike individer med individuelle behov. Av den grunn kan man ikke ta for gitt at tilretteleggingsmetode for et barn, vil fungere like hensiktsmessig for et annet. Derfor var det ønskelig i denne studien å studere hvordan førskolelærere tilrettelegger for deltagelse for barn med redusert språkkompetanse. Fokuset for avhandlingen tar ikke eksplisitt utgangspunkt i utviklingspsykologi. Avhandlingen er derimot forankret i den sosiokulturelle tradisjonen, der man er opptatt av å studere omgivelsene og kontekstene som barnet daglig inngår i. Forskerspørsmålet er formulert på følgende måte; Hvordan tilrettelegger førskolelærere for deltagelse i de kollektive samhandlingsprosessene for barn med redusert språkkompetanse? Studien har hatt en kvalitativ innfallsvinkel hvor data er blitt innhentet gjennom observasjon og intervju. Totalt inngår det fire intervjuinformanter i utvalget, det vil si en styrer, en ressursperson og to førskolelærere. I tillegg er det blitt observert på en førskolelærers avdeling. Resultater fra denne studien viser at førskolelærere benytter seg av ulike strategier for å tilrettelegge for barns deltagelse i kollektive prosesser. Tilnærmingen ser også ut til å være noe ulik mellom strukturerte og ustrukturerte aktiviteter. Funn viser at det ser ut som om at barns deltagelse øker når førskolelærere forenkler ord og uttrykk, videre stiller seg disponibel gjennom den proksimale sonen, samt at det opprettholdes øyekontakt som intensiverer det direkte samspillet. Imidlertid avdekker resultatene også at førskolelærere muligens mister verdifulle muligheter for tilrettelegging av deltagelse i ustrukturerte aktiviteter, på grunn av relativt liten involvering i lek og konkret tilrettelagte aktiviteter for barn.