Hvordan kommer retten til spesialundervisning, og utformingen av spesialundervisningen til uttrykk i statlige tilsyn?

Abstract

I løpet av de siste 30 årene er det blitt innført en ny styringsmodell i landet. Dette har ført til større lokal frihet, men med fastere kontroll fra myndighetene. Statlige tilsyn kontrollerer at kommune og skole overholder juridiske reguleringer som styrer opplæringssektoren. I 2009 ble det publisert en FoU rapport om kvalitetssystemet i grunnskolen. Denne konkluderte med at statlige tilsyn og nasjonale prøver hver for seg setter ”standard” for kvaliteten i grunnutdanningen, dette førte til at nysgjerrigheten min ble vekket for tilsynsrapporter. Spesialundervising blir regulert etter kapittel 5 i opplæringsloven. Lovverket fremstår som relativt, og åpner dermed for ulike fortolkninger. Kommuner og skoler har i årene 2006, 2007 og 2008 vært gjenstand for statlig kontroll med spesialundervisningsområdet. Resultatet av tilsynene har avdekket dominerende avvik. Formålet med denne studien er å undersøke hvordan retten til spesialundervisning, og hvordan spesialundervisningens utforming kommer til uttrykk i statlige tilsyn. Studien er en kvalitativ forskningsstudie der empirien er tilsynsrapporter fra alle fylker i landet. Det blir foretatt analyser av 149 tilsynsrapporter. Her avdekkes dominerende avvik som gir grunnlag for å si at barn og unge ikke imøtekommes i forhold til retten til spesialundervisning. Avvikene beskriver en spesialundervisning med en utforming som bærer preg av mangler. Dominerende avvik blir avdekket på grunn av manglende beskrivelser av opplæringens mål, innhold, omfang og organisering. På bakgrunn av studiens funn er det vanskelig å si hva som kjennetegner spesialundervisningen. Med andre ord vet vi ikke hvilken opplæring barn og unge med rett til spesialundervisning får.