Hvilken kompetanse har pedagoger i barnehagen til å møte barn som har opplevd traumer og hvordan bruker de eventuelt denne kompetansen i barnehagehverdagen

Abstract

Denne studien omhandler pedagoger i barnehage, og deres kompetanse til å møte barn som har opplevd traumer. Pedagoger kan møte barn som har opplevd traumer fra tidlig alder av, og som har blitt preget av dette. Traumer kan være alt fra dødsfall til omsorgssvikt og seksuelle overgrep, men fokuset i denne oppgaven har vært på type II traume. Dette er traumatiske hendelser over tid slik som krig, seksuelle overgrep og omsorgssvikt over en lengre periode (Terr, 1991). Oppgaven tar utgangspunkt i følgende problemstilling: «Hvilken kompetanse har pedagoger i barnehagen til å møte barn som har opplevd traumer og hvordan bruker de eventuelt denne kompetansen i barnehagehverdagen?» Oppgavens teoretiske innhold er basert på teori om traumer hos barn (Brewin, 2001, 2003; Courtois, 2004; Dyregrov, 2002, 2010; Perry, 2000, 2001, 2004; Raundalen, Lorentzen, Dyregrov, & Svenkerud, 2005; Raundalen & Schultz, 2006; Terr, 1990, 1991) teori om ulike former for traumer slik som omsorgssvikt (Kempe & Kempe, 1979; Killén, 2009, 2010, 2012; Kvello, 2008) og teori om relasjoner og tilknytning (Bowlby, 1969, 2005; Hamre & Pianta, 2001; Pianta, 1999; Pianta, Hamre, & Stuhlman, 2003; Pianta & Walsh, 1996; Stern, 2003) Metoden som ble brukt i studien er kvalitative semistrukturerte intervjuer. Åtte pedagoger i barnehage er intervjuet for å finne ut hvilken kompetanse de innehar. Metodedelen av oppgaven ble hovedsaklig basert på Thagaard (2009), Jacobsen (2005) og Johannessen m.fl (2010) sine bøker. Resultatene fra studien viste at pedagogene selv mener at de ikke har tilstrekkelig kompetanse rundt traumer hos barn, men at handlingene deres rundt traumatiserte barn stemmer godt overens med presentert teori. Pedagogene var opptatt av viktigheten av gode relasjoner til disse barna (Pianta, 1999; Pianta & Walsh, 1996) og hvordan de som pedagoger spilte en viktig rolle for de traumatiserte barna (Courtois, 2004; Drugli, 2008). Selv om pedagogene føler seg usikre på om de har nok kompetanse om barn og traumer, viser data at handlingene deres stemmer godt overens med teori. Ved å gi pedagogene mer kunnskap om teoretiske perspektiver og traumereaksjoner kan det hende at pedagogene ville følt seg tryggere på det de gjorde var riktig, og de ville fått muligheten til å systematisere kunnskapen de har om barn og traumer.