"Vi sir aldri ei" : en studie av femininum i altadialekten

Abstract

Denne masteroppgaven er en studie av femininum i altadialekten. Studien er basert på kvalitative intervju med 34 informanter i alderen 13-82 år, fra bydelene Bossekop, Elvebakken og Kronstad. Problemstillingen tok utgangspunkt i følgende språklige variabler: svake femininum i ubestemt form entall, ubunden artikkel foran tradisjonelle femininum og possessivene mi(n), di(n) og si(n). Problemstillingen inkluderte også de sosiale variablene alder, kjønn og bosted. Oppgaven starter med en beskrivelse av blant annet samfunnet Alta og møtet mellom norsk, samisk og kvensk, som har blitt kalt de tre stammers møte. Kapittel 2 beskriver og gjør rede for teorigrunnlaget for oppgaven, med fokus på genus, språkkontakt og debatten rundt et eventuelt standardtalemål. Kapittel 3 inneholder en begrunnelse og beskrivelse av de metodiske valgene i oppgaven. Empirien ble samlet inn ved hjelp av kvalitative intervju, mens jeg i analysen har benyttet meg av både kvalitative og kvantitative tilnærminger. I kapittel 4 presenterer jeg de kvantitative funnene, før jeg i kapittel 5 ser på de kvalitative funnene, og hvordan disse kan belyse og forklare de kvantitative funnene. Funnene fra den kvantitative og kvalitative delen av analysen viser at det er variasjon i bruken av femininum blant informantene. Funnene indikerer også at det foregår en endring i dialekten, der maskulinum overtar for femininum, og denne tendensen vises både i bruken av ubunden artikkel, possessiver og adjektivet liten ved ord som er tradisjonelt feminine. Denne endringen er knyttet til den sosiale faktoren alder. Det mest oppsiktsvekkende ved resultatene var konformiteten til ungdommene når det gjaldt bruken av ubunden artikkel. Informantene under 18 år brukte alle artikkelen en, og de som hadde eksempel på liten hadde også kongruens mellom ubunden artikkel og adjektiv, slik at det ble en liten jente. I teksten argumenterer jeg for at standardtalemål kan ha fungert som en årsak til endringen fra ei til en. I tillegg viste funnene en prosentvis høyere andel av feminine former (ei og mi) i Bossekop, og motsatt på Elvebakken og Kronstad. En av årsakene til dette kan være språkkontakten med kvensk, som var sterkest på Elvebakken og Kronstad. I oppgaven argumenterer jeg også for at feminine former hadde høyere prestisje i altadialekten, og at det hovedsakelig er to årsaker til dette. En av årsakene er fornorskingspolitikken, som førte til en stigmatisering og en følelse av skam for de som identifiserte seg som samer og kvener. Dermed fikk former som viste tilhørighet til det norske språket en høyere status i samfunnet. Den andre årsaken er rollen Hammerfest spilte som viktig handelssted i Finnmark på 1900-tallet. Bossekop, som fra tidlig av var et sentrum for handel i Alta, kan ha tatt til seg former fra Hammerfest for å vise tilhørighet til et annet viktig handelssted og samtidig ta avstand fra det som ble oppfattet som kvensk. Bruken av feminine former i Bossekop kan altså forklares med prestisje, og bruken av maskuline former på Elvebakken og Kronstad kan forklares med språkkontakten med kvensk. Dette vistes også i holdningene til informantene, der særlig de voksne og eldste informantene følte at Bossekop var ‘finere’ enn resten av Alta.