Adoptivforeldres erfaringer i møte med hjelpeapparatet

Abstract

I denne masteroppgaven rettes fokus mot adoptivforeldres erfaringer i møte med hjelpeapparatet. Seks par adoptivforeldre blir bedt om å beskrive sine opplevelser som foreldre til barn som ble adoptert da de var eldre enn tre år gamle, samt hvordan samarbeidet med hjelpeapparatet fungerer og har fungert. I teoridelen belyses hva det kan innebære å bli foreldre til et utenlandsadoptert barn. Tilknytning blir stående som et hovedmoment, og det mest vesentlige for at god utvikling skal finne sted. Mange av barna har vonde opplevelser bak seg, og eventuelle traumer må bearbeides. Å utvikle en god tilknytning har betydning for både identitet, språk og kognitive ferdigheter. I dette viktige arbeidet trenger en del adoptivforeldre råd og konstruktiv bistand fra hjelpeapparatet. Det varierer hvor mye og hvilken type hjelp disse adoptivforeldrene har hatt behov for, men felles for samtlige er at barna har strevd på flere områder. Tilknytning har tatt tid, og det er noe alle informantene er opptatt av. Også skolen har vært utfordrende for mange av barna. Hjelpen foreldrene og barna har fått er av variabel kvalitet. Et veiledningstilbud blir etterspurt og ansett som et klart behov. Hjelpeapparatet synes ikke å være tilrettelagt for adoptivbarn, og det etterlyses mer kunnskap om tilknytning og det særegne ved adopsjon. Dette kommer fram både i denne empiriske studien og i tidligere undersøkelser.