Relajonskompetanse og utgarende atferd. En kvalitativ studie om betydningen av pedagogers relasjonskompetanse i arbeidet med å forebygge utviklingen av utagerende atferd hos barn i to-tre årsalderen i barnehagen

Abstract

Designet i masteroppgaven er en kvalitativ studie der hensikten er å belyse pedagogenes refleksjoner, erfaringer og opplevelser av sin egen relasjonskompetanse satt i sammenheng med å forebygge utviklingen av utagerende atferd hos barn i alderen to til tre år i barnehagen. Fokuset er rettet mot betydningen av pedagogenes relasjonskompetanse. I studien er den overordnede problemstillingen: Hvilken betydning har pedagogers relasjonskompetanse i arbeidet med å forebygge utviklingen av utagerende atferd? I tillegg til problemstillingen, har det blitt utarbeidet tre forskningsspørsmål. De er; 1. Hvordan opplever pedagogene sin egen relasjonskompetanse? 2. Hvordan beskriver pedagogene utagerende atferd? 3. Hvilke metoder blir brukt for å forebygge utviklingen av utagerende atferd?

Undersøkelsen inneholder en presentasjon av tidligere relevant forskning og en teoretisk forståelsesramme satt i sammenheng med problemstillingen. Studiens teoretiske fundament bygger på sosial læringsteori og systemteoretisk forståelse, med kontekstens betydning som grunnlag. Relasjonskompetanse, utagerende atferd og forebygging av utagerende atferd er rammeverket for gjennomføringen og drøftingen i undersøkelsen. Fire individuelle intervjuer av strategisk utvalgte pedagoger med barnehagelærerutdannelse, danner grunnlaget for utvalget i studien. Pedagogene jobbet i ulike barnehager, og på avdelinger med barn i alderen to til tre år. Som en ramme for intervjuene, ble det brukt en intervjuguide som var utformet med utgangspunkt i et semistrukturert intervju. Pedagogene ble spurt om egne erfaringer, refleksjoner og opplevelser knyttet til relasjoner, relasjonskompetanse, utagerende atferd og forebygging. Som et grunnlag for presentasjon av datainnsamlingen, analysen, drøftingen og konklusjonen er det en forståelsesramme innen hermeneutisk tilnærming, med et fenomenologisk perspektiv.

Funnene i studien viser at pedagogene ser betydningen av å være gode rollemodeller i det daglige i barnehagene. Pedagogene verdsetter kunnskap og kompetanse, samtidig som de mener det er vesentlig å være til stede sammen med barna i hær og nå situasjoner. Pedagogene poengterer at det er sentralt å være bevisst på egen væremåte, og hvordan de selv er i samspillet med små barn. Konklusjonen påpeker at det er nødvendig å ha fokus på å forebygge utviklingen av utagerende atferd i barnehagen, der kunnskap og kompetanse om relasjoner og relasjonskompetanse er betydningsfullt. Det vil si at pedagogene har et stort ansvar i arbeidet med å videreformidle sin kunnskap og kompetanse til andre voksne i barnehagene.