Hørespillet som auditiv kunstform: En studie av semiotiske og narrative aspekter ved Vennlig hilsen Lucifer og Jakthundene

Abstract

Oppgaven problematiserer manglende interesse for hørespill i Norge når det gjelder den akademiske diskursen. Ved hjelp av tyske og engelskspråklige fagtekster gjennomføres systematiske analyser av to norske hørespill: Vennlig hilsen Lucifer (1977) og Jakthundene (2012). Grunnlaget for undersøkelsene er semiotisk teori basert på Charles Sanders Peirce og Charles William Morris, og narrativ teori basert på Mieke Bal. Med utgangspunkt i tysk hørespillforskning er begge de teoretiske tilnærmingene modifiserte, fordi hørespillet er en egen kunstform og det kan ikke likestilles med skrifttekster. Hørespillets status som auditiv kunstform er et sentralt argument i oppgaven. Gjennom hørespillanalysene demonstreres hvordan hørespillets ulike auditive tegnsystemer, som musikk, stemme, lyder, fading og montasje, samvirker for å skape narrativ betydning. De fleste av hørespillets tegnsystemer skiller denne kunstformen fra skriftlige fortellinger, og dermed også hørespillmanuser. Samtidig henviser de til fellesskaper mellom hørespill og andre auditive kunstverk, for eksempel radiodokumentarer, radioreklame, podkaster, lydbøker – og multimodale kunstformer som filmer. Ved å vise dette framheves relevansen av studier om hørespill. Det forklares hvorfor kunnskap om auditive kunstformers virkemåter også er betydningsfull i et literacy-perspektiv. I motsetning til hørespillets tilsynelatende svake spredning i dag, var hørespill i midten av 1900-tallet veldig populære i Norge. I sammenheng med dette presenteres flere utgangspunkter for videre forskning.