Pastorale naturfremstillinger i Helge Ingstads Nunamiut – en økokritisk lesning.

Abstract

Denne masteravhandlingen er en økokritisk lesning av Helge Ingstads Nunamiut – blant Alaskas innlandseskimoer som han skrev i 1951 etter sitt opphold blant innlands-inuittene i Brooks-fjellene Nord i Alaska. Avhandlingen undersøker hvordan Ingstad fremstiller det polare landskapet og nunamiutene, og den drøfter hvorvidt teksten har et økokritisk potensial. Økokritisk teori om den pastorale sjangeren har stått sentralt i undersøkingen av Ingstads naturfremstillinger. Sentralt i analysen er derfor Terry Giffords post-pastorale og de tre begrepene «Arkadia», «tilbaketrekning» og «hjemkomst». En økokritisk pastorale innebærer en tilbaketrekning til det idealiserte stedet Arkadia, med en potensiell ny innsikt og forståelse av forholdet mellom mennesket og naturen. Den overordnede problemstillingen er: Hvordan fremstilles naturen og nunamiutenes levemåte i Helge Ingstads Nunamiut? Det første analysekapittelet, Arkadia, er delt i to. Den første delen handler om hvordan Ingstad skildrer det polare landskapet, mens den andre delen viser hvordan Ingstad skildrer inuittene og deres samfunn. Det andre analysekapittelet er basert på Giffords begrep «retreat», som jeg har valgt å oversette til «tilbaketrekning». Her tar jeg for meg hvilken innsikt og forståelse Ingstad danner seg av det polare landskapet og nunamiutenes samfunn i den tekstlige fremstillingen. I drøftingskapittelet viser jeg hvordan den tekstlige fremstillingen legger til rette for ny innsikt hos leseren i lys av Giffords seks forventinger til en økokritisk post-pastorale. Analysen viser at Ingstad ikke nødvendigvis forholder seg til én bestemt måte å fremstille naturen på, men slik tittelen tilsier: pastorale naturfremstillinger. Jeg viser at Ingstad i stor grad oppfyller Giffords forventninger til post-pastoralen når det gjelder fremstillingen av naturen, men i mindre grad når det gjelder fremstillingen av nunamiutenes samfunn.