Veien til et og samme mål

Abstract

I denne oppgaven skal jeg gjøre en komparativ analyse av to skeive biografiske dokumentarfilmer: The Brandon Teena Story (Muska, Olafsdottir, 1998) og Growing up Coy (Juhola, 2016). Disse dokumentarene er portrett av mennesker som har fått skjebnen sin styrt av den trangsynte siden av samfunnet vårt, på grunn av deres kjønnsidentitet. Oppgaven skal undersøke hvilke karakteristikker som er typisk for disse skeive biografiske dokumentarene og hvordan deres narrativ forteller historiene deres på for å nå frem til et og samme mål. I oppgaven har jeg problemstillingen: Hvilke ulike fortellerstrategier bruker disse to dokumentarene for å nå frem til det samme målet/budskapet? For å besvare denne problemstillingen bruker jeg som metode en komparativ analyse av de to dokumentarene. Her blir det gjort en narrativ og karakteranalyse for at analysene skal være kvalitative. I oppgaven har jeg tatt for meg teori fra Bill Nichols, Bjørn Sørenssen, Jakob Lothe, Ruby Rich, Robert McKee og Søren Birkvad. Jeg har brukt teori om ekspositorisk modus og observerende modus, karakterisering og narrativ perspektiv, new queer cinema, showing og telling og offernarrativ. I oppgaven kommer jeg frem til at den ene filmen bruker den ekspositoriske modus og telling for å fremme historien om en amerikansk tragedie som skjedde på grunn av diskriminering, mens den andre bruker observerende modus og showing for å formidle publikum og kampen familier av et transbarn må kjempe i hverdagen. Hensikten med oppgaven er å undersøke hvilke ulike fortellerperspektiv en film kan ha for å nå frem til det samme budskapet.