En komparativ undersøkelse av talentoppdagelse og utvelgelse i barnefotballen, 7-10 år. En analyse av tre norske og to europeiske spillerutviklere

Abstract

Dagens praksis forteller om en økende trend som viser at identifisering, seleksjon og utvikling av spillere i barnefotballen blir stadig mer populært. Det tyder på at talentjakten finnes i alle idretter på alle nivå. Det er ikke tilstrekkelig litteratur på feltet, og det virker som hastigheten på trenden øker mer enn det litteraturen klarer å gi svare på. Konsekvensen blir fort at talentarbeidet blir implisitt på bakgrunn av egne erfaringer.

Hensikten med undersøkelsen er å få en innsikt i hva som påvirker identifisering- og seleksjonsprosessen i aldersgruppen 7-10 år. Sett i lys av modellen til Henriksen (2011) om talentutviklingsmiljøer, ønsker jeg å se på faktorer som stammer fra makro- og mikro miljøer. Nivåforskjell og nasjonalitet ga meg muligheten til å sammenligne tilnærmingen i talentarbeidet mellom de ulike landene og nivåene.

For å belyse problemstillingen på best mulig måte brukte jeg intervju som metode. Jeg intervjuet totalt 5 spillerutviklere fra Norge, Nederland og Spania. De norske spillerutviklerne representerte klubber i 2. divisjon, OBOS Ligaen og Tippeligaen. De to utenlandske spillerutviklerne representerer topplag i Spania og Nederland. Jeg møtte hver av respondentene på deres kontorer, hvor jeg utførte mine halvstrukturerte intervjuer. Innhentet data ble senere grunnlag for analysedelen.

Resultatene gir en indikasjon på at det er flere faktorer som påvirker identifisering- og seleksjonsprosessen i barnefotballen. Det tyder på at klubbens økonomi, trenerkompetanse, tilfang av spillere, størrelsen på klubben og nivå, er blant de mest avgjørende faktorene. Innad i klubbene forteller spillerutviklerne i 4 av 5 klubber at trenerne selekterer ut i fra egne oppfattelser, smaker og fornuft. Utenfor klubbens rammer tyder det på at barnerettighetene har en stor påvirkning. Det gjenspeiles i de store forskjellene mellom de norske og utenlandske lagene. Blant annet er det i mye større grad deltakerbasert fokus i Norge, kontra et prestasjonsbasert fokus i utlandet. Til tross for at barnerettighetene begrenser muligheten for tidlig spesialisering og seleksjon, så kan spillerutviklernes utsagn og en varierende kunnskap blant trenerne støtte det at vi har barnerettigheter.