«Endrede minner om 22.juli i AUF. En kritisk diskursanalyse av minnet om terrorangrepet 22.juli 2011 i AUF»

Abstract

Etter terrorangrepet 22.juli 2011, sto nordmenn igjen med sjokk, vantro og sorg i møte med det som hadde skjedd. Denne regntunge fredagen for drøyt elleve år siden mistet 77 mennesker livet. 69 på Utøya, og 8 i Regjeringskvartalet.

Etter hvert som tiden gikk, ble sjokk og sorg erstattet med spørsmål og kritikk. Konsensus ble erstattet med kontrære narrativ, og en tydeligere politisk debatt. Tiden leget ikke alle sår, men bidro tvert imot til at flere aktører tok til orde for hvordan det norske samfunn egentlig fremsto som samfunn etter terroren, og hvordan minnet om 22.juli skulle forvaltes. Med tiden ble AUF, som mistet mange av sine egne på Utøya, en av de viktigste aktørene i dette.

Gjennom det teoretiske rammeverket minnestudier tilbyr, har jeg i denne masteroppgaven forsøkt å belyse endring i omtale av minnet om 22.juli internt i AUF. Det har jeg gjort ved å ha et hovedfokus på AUF som organisasjon, og mer spesifikt på de fire AUF-lederne, i tiden etter terrorangrepet. Endring i minnet har jeg forsøkt å peke på ved hjelp av en kritisk diskursanalyse av fire politiske taler holdt av AUF-lederne. Mitt mål har vært å si noe om hvordan minnet om 22.juli-terroren har blitt omtalt og forvaltet, og dermed også endret seg, de ti første årene etter angrepet. I tillegg har jeg forsøkt å presentere mulige forklaringer på hvorfor det har blitt slik, i lys av både det kontekstuelle og teoretiske rammeverket.

Resultatet av min analyse viser hvordan minnet om 22.juli har gått fra å forsøke å være konsensussøkende og samlende, til en tydeligere politisk budskap og handlingsimperativ. Identifikasjonen i hvem som innlemmes i «vi-et» fra AUF sin side endres, samtidig som 22.juli har gått fra å være noe helt unik, til å bli satt i en større sammenheng.

After the fatal terror attack 22. July 2011, Norwegians stood back feeling shock, disbelief, and sorrow. This rainy Friday almost eleven years ago, 77 people lost their life. 69 on Utoya Island, and 8 in city center of Oslo.

As the time went by, shock and sorrow were replaced with different questions and criticism. Several people urged to say their opinion on how the Norwegian society reacted and responded after the attack. The Workers ́ Youth Leauge, who lost many of their own on Utoya, was one of these.

In this master thesis, my goal has been to focus on the change in how the memory of 22. July is mentioned and managed internally in AUF. My empirical background are four political speeches, all held by AUF-leaders in the time after the attack. Through memory studies and, a critical discourse analysis, my goal has been to illustrate how the memory of what happened, and the consequences, has changed during the first ten years after the attack. I also have tried to offer some contextual explanations why the change has occurred.

The analysis showed how the memory of July 22 has changed from trying to be unifying, and a search for consensus, to a distinct political message and action imperatives. The identification of who is includes in “we” as a term changed, as well as the July 22 attacks went from something significant, to a historical event placed in a larger context.