«Jeg skal ikke si det er krise, men det kan ødelegge veldig mye». Om hvordan elever, med behov for litt ekstra tilrettelegging, opplever overgangen til ungdomsskolen.

Abstract

Bakgrunn for studien er et ønske om å undersøke overgangen til ungdomsskolen. Dette er en stor, viktig og også litt vanskelig overgang. Elevene går fra barn til ungdom, størst til minst, det skjer en rolleendring, oppbrudd av kontinuitet og trygghet, og vennskap som splittes og dannes på nytt på kryss og tvers. Dette gjør overgangen kritisk. For elever med dysleksi kan denne overgangen være særlig kritisk. De strever med lese- og skrivevansker, og mange opplever skam, lavere selvtillit, føler seg dummere enn andre, og blir stigmatisert på grunn av dette.

Med utgangspunkt i dette har jeg gjort en kvalitativ studie, hvor jeg har intervjuet to elever med dysleksi, som hadde behov for litt ekstra tilrettelegging utover det ordinære opplæringstilbudet. Disse elevene var deltakere i prosjektet Text Performers, som undersøker effekten av bruk av teknologiske hjelpemidler og diktering i skriving, som skrivestøtte i tekstproduksjon for elever med dysleksi. I denne sammenheng var det derfor også interessant å undersøke i hvilken grad overgangen til ungdomsskolen hadde påvirket elevenes bruk av diktering i skriving.

Utover de to elevene på ungdomsskolen, har jeg også intervjuet deres lærer og spesialpedagogiske koordinator på barneskolen, samt lærerne og de spesialpedagogiske koordinatorene på de to ungdomsskolene. Dette ga grunnlag for sammenlikning av opplevelsene av overgangen til ungdomsskolen på elevnivå og systemnivå, og gjorde funnene nyanserte.

Analysen og diskusjonen av resultatene ga funn som stod i motsetning til teorigrunnlaget i studien. Elevene uttrykte at de opplevde overgangen til ungdomsskolen som helt grei. Dette til tross for manglende rutiner for informasjonsflyt mellom barneskolen og ungdomsskolene, og internt i skolene, og manglende kompetanse og erfaring hos lærerne om dysleksi og tilrettelegging for dette. I tillegg brukte ikke elevene diktering i tekstproduksjon slik de hadde fått opplæring i på barneskolen. Overgangen til ungdomsskolen, og manglende kompetanse om teknologiske hjelpemidler og mulighetene her hos lærerne, kan ha vært to årsaker til dette.

The background for this study is a desire to look further in to the transition to upper secondary school. This is a big, important and also a bit difficult transition. The students go from children to young people, from the eldest to the youngest, there is a role change, a break of continuity and security, and friendships that are split and re-formed. This makes the transition critical. For students with dyslexia, this transition can be particularly critical. They struggle with reading and writing difficulties, and many experience shame, lower self-esteem, feel less competent than others, and are stigmatized because of this.

Based on this, I have done a qualitative study, where I have interviewed two students with dyslexia, who needed a little extra facilitation beyond the ordinary educational offer. These students were participants in the project Text Performers, which investigates the effect of using assistive technology and dictation in writing, as support in text production for students with dyslexia. In this context, it was therefore interesting to examine the extent to which the transition to upper secondary school had affected students' use of dictation in writing.

In addition to the two students at the upper secondary school, I have interviewed their teacher and special education coordinator at the primary school, as well as the teachers and the special education coordinators at the two upper secondary schools. This provided a basis for comparing the experiences of the transition to upper secondary school at student level and system level, and made the findings more nuanced.

The analysis and discussion of the results yielded findings that were in contrast to the theoretical basis of the study. The students expressed that they experienced the transition to upper secondary school as okay. This, despite the lack of routines for the flow of information between primary and secondary schools, and internally in schools, and the lack of competence and experience among teachers about dyslexia and facilitation of this. In addition, students did not use dictation in text production as they had been trained in primary school. The transition to upper secondary school, and lack of competence about technological aids and the opportunities here among teachers, may have been two reasons for this.