Norge og EUs miljøpolitiske tilpasning: En Historisk Analyse av det Norske Kvotehandelssystemet i lys av den Miljøpolitiske Tilpasningen siden EØS-forhandlingene

Abstract

Denne masteroppgaven søker etter å undersøke endringer og kontinuitet i Norges miljøpolitiske tilpasning til EU. Analyser fra miljøpolitikken fra starten av EØS-forhandlingene forteller om hvordan norske myndigheter har blitt knyttet svært tett til det miljøpolitiske regelverket i EU. Analysen vil se denne tilpasningen i lys av et nyere miljøpolitisk virkemiddel, og dermed undersøke denne utviklingen fra et historisk perspektiv.

Oppgavens problemstilling er: Hvordan kan vi undersøke endringer eller kontinuitet i Norges miljøpolitiske tilpasning mellom Norge og EU siden EØS-forhandlingene, gjennom en analyse av norske myndigheters utforming av det norske kvotehandelssystemet? For å kunne svare på problemstillingen har oppgaven brukt konsepter rundt historisk institusjonalisme som ønsker å anvende både den formelle og uformelle delen av institusjonsbegrepet. Gjennom tilpasningsmekanismene fra Dag Harald Claes og Bent Sofus Tranøy, har det blitt belyst ulike måter norske myndigheter har tilpasset seg EUs miljøpolitikk i kvotehandelssystemet. Kildematerialet i oppgaven består av statlige dokumenter fra både Stortinget, Regjeringen og EU, i tidsperioden da dette systemet først ble omtalt på Stortinget til EUs kvotedirektiv (ETS) ble innlemmet i EØS-avtalen.

Analysen av det tilgjengelige kildematerialet i lys av den miljøpolitiske tilpasningen siden EØS-forhandlingene, viser at utviklingen av den miljøpolitiske tilpasningen mellom Norge og EU er preget av endringer og kontinuitet. Særlig viser analysen at norske myndigheter har en mer pragmatisk og proaktiv tilnærming, enn det de viste i den miljøpolitiske utformingen på 1990-tallet.

Denne oppgaven ønsker å undersøke utviklingen av den miljøpolitiske tilpasningen mellom norske myndigheter og EU, og ønsker å få rede på hvilke tilpasningsmekanismer som har blitt anvendt, og hvordan dette har endret seg siden EØS-forhandlingene.

Relevansen for en slik oppgave handler om at man blant annet kan få en dypere forståelse av den historiske utviklingen rundt det miljøpolitiske samarbeidet mellom norske myndigheter og EU.

This Master's thesis examines changes and continuity in Norway's environmental policy adaptation to the EU since the EEA negotiations. It evaluates Norway's integration into the EU's environmental regulatory framework through the lens of a newer environmental policy tool, thus shedding light on its historical developments.

The research question is: "How can we examine changes or continuity in Norway's environmental policy adaptation towards the EU since the EEA negotiations through an analysis of the Norwegian government’s development of the emissions trading system?"

To answer this, the thesis employs concepts of historical institutionalism, highlighting how Norway has adapted to the EU's environmental policy. Through the adaptation mechanisms from Dag Harald Claes and Bent Sofus Tranøy, the thesis has presented various ways in which Norwegian authorities have adapted to EU's emissions trading system. The study uses governmental documents from both the Norwegian government and the EU from the time the system was first discussed in the Storting until the EU's Emissions Trading Scheme directive was incorporated into the EEA Agreement in 2007.

The analysis of the available source material in light of the environmental policy adaptation since the EEA negotiations, shows that the development of environmental policy adaptation between Norway and the EU is characterized by changes and continuity. Notably, the analysis identifies that the Norwegian authorities have a more pragmatic and proactive approach than they demonstrated in the environmental policy formulation through the 1990s.

This assignment aims to examine the development of environmental policy adaptation between the Norwegian authorities and the EU, and seeks to understand which adaptation mechanisms have been used, and how this has changed since the EEA negotiations.

The relevance of such a task is that it can provide a deeper understanding of the historical development around the environmental cooperation between Norway and the EU.