En komparativ analyse av granskningsrapportene etter Alexander L. Kielland-ulykken

Abstract

Etter at plattformen Alexander L. Kielland kantret i 1980 ble det gjennomført to granskinger av ulykken. Først av en norsk granskingskommisjon. Konklusjonene fra kommisjonsrapporten ble bakgrunn for et søksmål mot verftet som bygde plattformen. Søksmålet i den franske handelsretten førte til at en fransk ekspertgruppe ble nedsatt til å gjennomføre en egen granskning med bakgrunn i den norske kommisjonsrapporten. Det har de senere årene oppstått en uenighet rundt disse rapportenes konklusjoner, og om disse rapportene egentlig forteller det samme. Jeg har gjennomført en komparativ diskursanalyse av de to granskningsrapportene. Jeg har da sett på gruppenes medlemmer, kompetanser og hvem de kontaktet. Jeg har videre sett på hva de ulike diskursene anså som korrekte representasjoner av ulykken. Representasjonene er deretter sortert etter hva diskursen anser som viktigere enn andre. Til slutt ble diskursene sammenliknet og plassert i et hegemoni. Resultatene mine viser at til tross for at det er mange likheter mellom rapportene, finnes det flere sentrale ulikheter i rapportenes konklusjoner. Den viktigste forskjellen går på den norske kommisjonens bruk av begrepet hovedårsak om bruddet i D-6 staget. Det samme bruddet omtaler franskmennene som utløsende årsak. Dette forteller oss at franskmennene vektla en sammensatt årsaksforklaring i større grad enn den norske kommisjonen. Det er et eksempel på at til tross for at diskursene er enige om mye, finnes det sentrale og viktige forskjeller.

After the platform Alexander L. Kielland capsized in 1980, two investigations into the accident were carried out. First by a Norwegian commission of inquiry. The conclusions from the commission's report became the basis for a lawsuit against the French shipyard that built the platform. The lawsuit in the French commercial court led to a French expert group being set up to carry out a separate investigation based on the Norwegian report. In the last few years, there has been a disagreement about the conclusions of these reports, and whether these reports arrive at the same conclusions. I have carried out a comparative discourse analysis of the two investigation reports. I have then looked at the groups' members, skills and who they contacted. I have furthermore looked at what the various discourses considered to be correct representations of the accident. The representations were then sorted according to what the discourse considers more important than others. Finally, the discourses were compared and placed in a hegemony. My results show that despite the fact that there are many similarities between the reports, there are several key differences in their conclusions. The most important difference concerns the Norwegian commission's use of the term main cause of the breach in the D-6 brace. The French refer to the same breach as the trigger cause. This tells us that the French emphasized a complex causal explanation to a greater extent than the Norwegian commission. It is one example showing that despite the fact that the discourses agree on much, there are central and important differences.