Kunnskapsutvikling fra 1800: Navigasjon langs den norske kysten

Abstract

Frem til 1800-tallet har kunnskaper om kystnavigasjon hovedsakelig utviklet seg lokalt, ved å sirkulere gjennom samfunn og kultur, fra generasjon til generasjon. Grunnleggende ferdigheter som behøvdes for å ferdes på sjøen var allmennkunnskaper – og mer avansert kystseiling ble oftest gjort i regi av kjentfolk og eksperter. De tilgjengelige teknologiske hjelpemidlene i navigasjonen var relativt fåtallige; og personlig erfaring, kunnskap, og sansing var i stedet grunnlaget for navigasjonen.

Ved slutten av 1700-tallet begynte dette å endre seg. Staten iverksatte en systematisk oppmåling av kysten, og tok i bruk nye vitenskaper og teknologier. Kunnskapene utviklet seg, og i løpet av 1800-tallet ble stadig mer nøyaktige og detaljrike sjøkart utviklet. I lag med sjøkartene, kom også farvannsbeskrivelsene: skriftlige beskrivelser av seilasen. I takt med den teknologiske utviklingen ble også kystlandskapet endret: fyrtårn, sjømerker, fortøyingsringer og havneanlegg ble installert med en eksponentiell utvikling.

I dag bruker sjøfarten hovedsakelig elektroniske sjøkartsystemer, og den offisielle farvannsbeskrivelsen eksisterer digitalt. Disse teknologiene er skapt av en lang rekke aktører som har egne interesser, med ulike bakgrunner fra forskjellige kulturer. På denne måten er ikke teknologiene utelukkende maskiner og apparater som fungerer i sin egen svære, på utsiden av samfunnet – men heller interne prosesser som uttrykker det menneskelige. Skaperne av slike navigasjonsteknologier – slik som farvannsbeskrivelser og sjøkart – har egne verdier og holdninger som i sin tur blir del av teknologiene. Kunnskapene i seg selv, er også i endring. De utveksles av ulike aktører, fra ulike hold i samfunnet – inkludert internett. I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan navigasjonskunnskaper har utviklet seg og blitt sirkulert gjennom samfunnet siden 1800-tallet.

Until the 19th century, knowledge of coastal navigation was primarily developed locally, circulating through society and culture from generation to generation. Basic skills required for traversing the coast were common knowledge in coastal areas – and more advanced coastal sailing was often conducted under the guidance of experienced individuals and experts. The available technological aids for navigation were relatively limited; and personal experience, knowledge, and perception formed the basis of navigation.

By the end of the 18th century, this began to change. The state initiated a systematic survey of the coast and started employing new sciences and technologies. Knowledge evolved, and throughout the 19th century, increasingly accurate and detailed nautical charts were developed. Written descriptions of the waters – known as coastal pilots, were also introduced. Parallel with technological advancements, the coastal landscape changed: lighthouses, buoys, mooring rings, and harbor facilities were installed at an exponential rate.

Today, maritime navigation primarily relies on electronic charting systems – and the official Norwegian coastal pilot exists digitally. These technologies have been developed by a wide range of historical actors with their own interests and backgrounds, from various cultures. In this way, the technologies are not solely machines and devices that operate in isolation from society, but rather internal processes that express human values. The creators of navigation technologies, such as coastal pilots and nautical charts, have values and attitudes that become part of the technologies. Navigation knowledge is also changing; being circulated and exchanged by various actors from different areas of society: including the internet. In this assignment, I will investigate how navigation knowledge has evolved and circulated through society since the 19th century.