Navigering mellom ambivalent anerkjennelse, betydningsfulle relasjoner og hverdagsforpliktelser : En studie av unge, enslige flyktningers psykososiale helse og deltakelse fra et erfaringsnært og kritisk perspektiv

Abstract

Psykiske helseproblemer, sårbarhet og risikofaktorer er sentrale stikkord i forskning knyttet til barn og unge med fluktbakgrunn. Det vi vet mindre om, er disse ungdommenes egne perspektiver på hva som har betydning for deres psykososiale helse, hva de opplever som utfordringer, hva som hjelper og hva de selv gjør for å ha det bedre. Blant annet er det behov for mer forskning som løfter fram hva unge, enslige flyktninger selv mener kan lindre psykososiale problemer, forskning som synliggjør deres styrker, mestring og resiliens og forskning som utforsker hvordan de opplever og håndterer sosiopolitiske forhold som asylpolitikk og innvandringskritiske diskurser. Avhandlingens overordnede mål er å frambringe ny kunnskap om unge, enslige flyktningers psykososiale helse og deltakelse fra et erfaringsnært og kritisk perspektiv. De overordnete forskningsspørsmålene i avhandlingen er: Hvilke relasjonelle og sosiopolitiske forhold opplever unge, enslige flyktninger som betydningsfulle for sin psykososiale helse, og hvilke forhold opplever de som utfordrende? Hvordan håndterer de sin livssituasjon og ulike utfordrende forhold? Hvordan opplever unge, enslige, flyktninger å delta i deltakerbasert forskning? Jeg vil altså rette oppmerksomhet mot samspillet mellom ungdommene og deres omgivelser. For å belyse dette, har jeg valgt å benytte en psykososial tilnærming som et overordnet teoretisk rammeverk, noe som knyttes til begrepene resiliens og anerkjennelse. Studien har et kvalitativt forskningsdesign, med en kombinasjon av deltakende observasjon, dybdeintervjuer og workshops inspirert av deltakerbasert metodikk. Forskningsprosjektet skriver seg inn i en kvalitativ forskningstradisjon som vektlegger hva forskningsdeltakere selv betrakter som viktig for å ha det bra. Samtidig bygger det på et kritisk perspektiv. Det innebærer at jeg retter oppmerksomhet mot betydningen av sosiopolitiske forhold for unge, enslige flyktningers psykososiale helse og utforsker muligheter for endring. Fjorten unge enslige flyktninger mellom 15 og 20 år deltok i forskningsprosessen. De hadde flyktet fra Afghanistan, Eritrea, Somalia, Syria og Etiopia og hadde fått opphold i Norge. Avhandlingen består av tre forskningsartikler. Basert på unge, enslige flyktningers beskrivelser og refleksjoner, studeres den psykososiale helsen deres i artikkel 1 og 2, og deltakelsen i forskning i artikkel 3. Analysene i artikkel 1 viser at unge, enslige flyktninger opplever det vi betegner som en ambivalent anerkjennelse i møte med det norske samfunnet. Deltakerne beskrev sosialarbeidere og andre hjelpere som tilbød følelsesmessig støtte og omsorg, men beskrev også relasjoner til sosialarbeidere preget av manglende tillit, interesse, omsorg og forståelse for deres tidligere erfaringer og nåværende behov. Alle ungdommene hadde fått oppholdstillatelse, noe som ga dem rett til ulike velferdstjenester i Norge. Dette ble assosiert med takknemlighet, glede, trygghet, aksept og rettferdighet. Imidlertid uttrykte deltakerne smerte, bekymring og usikkerhet knyttet til økende restriksjoner på familiegjenforening og deportasjon av venner med avslag på asylsøknaden. Dessuten hadde ungdommene fanget opp innvandringskritiske diskurser og ga uttrykk for at de ikke alltid opplevde å bli forstått av nordmenn. Samlet sett hadde dette en innvirkning på deres psykososiale helse og kan bli forstått som en form for ambivalent anerkjennelse. Deltakerne håndterte situasjonen gjennom aktiv involvering i relasjoner, hverdagsmestring, meningsskaping, kritisk refleksjon og sosialt engasjement. Dette betyr at de både forsøkte å tilpasse seg samfunnet og uttrykte subtile former for samfunnskritikk. Analysene i artikkel 2 viser at unge, enslige flyktninger involverer seg aktivt i relasjoner og at dette har betydning for deres resiliens, altså for deres evne til å klare seg bra på tross av motgang og potensielt traumatiserende erfaringer. Deltakerne beskrev ulike typer relasjoner som var viktige for å ha det godt: I tillegg til deres aktive søken etter hjelp, fremhevet forskningsdeltakerne det å motta støtte fra og gi støtte til jevnaldrende og familie, så vel som det å engasjere seg i gode gjerninger og solidaritet overfor fremmede. Betydningen av gjensidighet og av å bety noe for andre var et sentralt funn. Samtidig påpekte deltakere at de noen ganger hadde nok med seg selv. Studien konkluderer med at en balansert forståelse av ungdommenes sårbarhet, psykososiale behov og resiliens er nødvendig. Analysene i artikkel 3 viste at forskningsdeltakerne opplevde at flere forhold gjorde det verdifullt å delta i forskningsprosessen, samtidig som de også pekte på flere utfordringer. På den ene sida, opplevde deltakerne utfordringer knyttet til kommunikasjon og sensitive temaer, deltakelse i beslutningsprosesser, forpliktelser knyttet til blant annet skolegang og jobb, samt en opplevelse av maktesløshet overfor asylpolitikk og politiske prosesser, noe som så ut til å vanskeliggjøre deltakelse og aksjon i forskningsprosessen. På den andre sida trakk de fram verdien av sosiale, morsomme opplevelser og verdien av å bli hørt, utveksle erfaringer og lære noe nytt og beskrev hvordan deltakelse i prosessen hadde bidratt til at de oppdaget nye muligheter for samfunnsdeltakelse. Tittelen på avhandlingen peker på noen sentrale elementer i ungdommenes liv: De forholder seg til en ambivalent anerkjennelse i møte med samfunnet og navigerer i retning av relasjoner som framstår som betydningsfulle, samtidig som hverdagsforpliktelser knyttet til skole, jobb og religiøst liv også er viktige for mange. Det sentrale empiriske bidraget til avhandlingen er å frambringe ny kunnskap om unge, enslige flyktninger i Norge fra et nedenfra-perspektiv. Mer spesifikt, gir avhandlingen innblikk i relasjonelle og sosiopolitiske forhold som unge, enslige flyktninger opplever som betydningsfulle og utfordrende for sin psykososiale helse, samt i ungdommenes håndtering av sin livssituasjon. Dessuten bidrar avhandlingen til utviklingen av det teoretiske begrepet «ambivalent anerkjennelse» i en migrasjonskontekst. Det er viktig, fordi sosialt arbeid trenger mer kunnskap om forhold som bidrar til psykososial uhelse. Det kan bidra til at sosialarbeidere og myndigheter adresserer utfordringer fra et mer helhetlig perspektiv og ikke bare presenterer løsninger på individnivå, men også på samfunnsnivå. Videre skriver avhandlingen seg inn i en forskningstradisjon som nyanserer det dominerende bildet av unge, enslige flyktninger, og som løfter fram deres resiliens. Det er nødvendig å rette oppmerksomhet mot ungdommenes egen håndtering og innsats for å fremme god psykososial helse. Til slutt bidrar avhandlingen til forskning på deltakerbaserte tilnærminger gjennom å produsere ny kunnskap om hvordan unge, enslige flyktninger selv opplever å delta i denne typen tilnærminger. Det er viktig, fordi både forskere og praktikere kan dra nytte av kunnskapen for å forbedre utformingen og gjennomføringen av fremtidige prosjekter, både innen forskning og praksisfeltet.

English abstract: Navigating between ambivalent recognition, significant relationships, and everyday commitments: A study of young, unaccompanied refugees' psychosocial health and participation from an experience-near and critical perspective. Mental health problems, vulnerability and risk factors are central keywords in research relating to children and young people with a refugee background. However, we know less about these young people's own perspectives on what matters for their psychosocial health, what they experience as challenging and helpful, and what they do themselves to feel better. There is a need for more research that sheds light on what young, unaccompanied refugees believe can alleviate psychosocial problems, research that reveals their strengths, coping mechanisms and resilience, and research that explores how they experience and deal with socio-political conditions such as asylum policies and anti immigration discourses. The overall aim of the dissertation is to generate new knowledge about the psychosocial health and participation of young, unaccompanied refugees from an experience-near and critical perspective. The overarching research questions in the dissertation are: What relational and sociopolitical conditions do young, unaccompanied refugees perceive as significant for their psychosocial health, and what conditions do they experience as challenging? How do they manage their life situation and various challenging conditions? How do young, unaccompanied refugees experience participating in participatory research? Thus, I will focus on the interaction between the young people and their environment. To illuminate this, I have chosen to use a psychosocial approach as an overall theoretical framework, which I link to the concepts of resilience and recognition. The study has a qualitative research design, with a combination of participant observation, in-depth interviews and workshops inspired by participatory methodology. The research project contributes to a qualitative research field that emphasises what research participants themselves consider significant for their health and wellbeing. At the same time, the project buildson a critical perspective. This means that I stress the importance of socio-political conditions for young unaccompanied refugees' psychosocial health and explore opportunities for change. Fourteen young single refugees between the ages of 15 and 20 participated in the research process. They had fled from Afghanistan, Eritrea, Somalia, Syria, and Ethiopia and had been granted residence in Norway. The dissertation consists of three research articles. Based on young unaccompanied refugees' descriptions and reflections, their psychosocial health is studied in articles 1 and 2, and their research participation is addressed in article 3. The analysis in article 1 shows that young, unaccompanied refugees experience what we refer to as an ambivalent recognition in their encounters with Norwegian society. Participants described social workers and other helpers who offered emotional support and loving care. Yet, they also described relationships to social workers marked by a lack of trust, interest, loving care and understanding of their past experiences and current needs. All the young people had had been granted residence permits, which gave them the right to welfare services in Norway. This was associated with gratitude, joy, security, acceptance, and justice. However, participants expressed pain, concern and uncertainty linked to increasing legal restrictions on family reunification and the deportation of friends whose asylum application had been rejected. Moreover, the young people had picked up anti-immigration discourses and expressed that they did not always feel understood by Norwegians. Together, this had an impact on their psychosocial health, and can be understood as an ambivalent recognition. The participants managed the situation through active involvement in relationships, everyday coping, sensemaking, critical reflection and social engagement. This means that they both tried to adapt to society and expressed subtle forms of social criticism. The analysis in article 2 shows that young unaccompanied refugees are actively involved in relationships and that this involvement is important for their resilience, that is, for their ability to do well when faced with adversity and potentially traumatising experiences. Participants described different types of relationships that were important to their well-being: In addition to their active search for help, research participants highlighted receiving support from and giving support to peers and family, as well as engaging in small acts of kindness and solidarity towards strangers. The importance of reciprocity and of contributing to others was a key finding. At the same time, participants pointed out that they sometimes needed to focus on taking care of themselves. The study concludes that a balanced understanding of young people's vulnerability, psychosocial needs and resilience is necessary. The analysis in article 3 shows that research participants experienced several factors made it valuable to participate in the research process, while they also pointed to several challenges. On the one hand, participants experienced challenges related to communication and sensitive topics, participation in decision-making processes, as well as an experience of powerlessness in relation to asylum policies and political processes, which seemed to make participation and action in the research process difficult. On the other, they highlighted the value of social and enjoyable experiences and the value of being listened to, sharing experiences, and learning from each other, and described how participation in the process had contributed to their discovery of new opportunities for social participation. The title of the dissertation highlights key aspects of the young people's lives: They grapple with ambivalent recognition in their encounters with society, and navigate towards relationships that appear to be significant, while balancing their everyday obligations related to school, work, and religious life, which are also important to many of them. The central empirical contribution of this dissertation is to generate new knowledge about young unaccompanied refugees in Norway from a bottom-up perspective. More specifically, the dissertation provides insight into relational and socio-political conditions that young unaccompanied refugees experience as significant and challenging for their psychosocial health, as well as into the young people's ways of managing their life situation. In addition, the dissertation contributes to the development of the theoretical concept of "ambivalent recognition" in a migration context. This is important because social work needs more knowledge on conditions that contribute to psychosocial difficulties. New knowledge can help social workers and authorities address challenges from a more holistic perspective, not only presenting solutions at an individual level but also at a societal level. At the same time, the dissertation contributes to a research field that nuances predominant images of young, unaccompanied refugees and highlights resilience. It is necessary to direct attention to the young people's own ways of managing and their efforts to promote good psychosocial health. Finally, the dissertation contributes to the research on participatory approaches by producing new knowledge about how young, unaccompanied refugees themselves experience participating in these kinds of approaches. This is important because both researchers and practitioners can benefit from this knowledge to improve the design and implementation of future projects.