A vise omsorg for søppel: En historisk analyse av en måke med tre tær.

Abstract

Denne oppgaven er en historisk analyse av måkearten krykkje og tar utgangspunkt i en større debatt som har herjet i byen Tromsø de siste årene. På rødlisten er arten listet som sterkt truet, men i byen mente mange at den var et skadedyr. Dette medførte at noen sjøfuglforskere, sammen med kommunen, begynte å konstruere artifisiell infrastruktur for krykkja, kalt krykkje-hotell. Problemstillingen oppgaven dermed etablerte er: hvordan krykkja fikk et hjem i Tromsø? For å gi et dypere svar på dette spørsmålet satte oppgaven fokus på de to sidene ved krykkja; artens lengre historie som et konserveringsobjekt, samt Tromsø sitt lengre forhold med måker generelt. Perioden oppgaven tar for seg er 1960 til 2023. For å svare på disse spørsmålene tar oppgaven i bruk en mengde ulikt kildematerialet blitt innhentet, og inkluderer både avisartikler fra byens lokalaviser, vitenskapelige rapporter, ikke-skriftlige kilder (fotografier) og en mindre mengde offentlige brev og rapporter. Dette materialet ble innhentet både digitalt og gjennom arkivbesøk. I tillegg ble det utført et intervju med to aktører tilknyttet konstruksjonen av krykkje-hotellene. Materialet er blitt analysert gjennom bruk av en rekke teoretiske perspektiver. Dette inkluderer teori om infrastruktur som et symbol på menneske-dyr relasjoner, biologisk konservering som en form for kontroll over naturen og forventet utryddelse, samt konseptet om søppeldyr Gjennom undersøkelsene av empirien kommer oppgaven, i første omgang, frem til at krykkja som et biologisk konserveringsobjekt ikke kan skilles fra dens posisjon som sjøfugl. Det var en generell forventning av sjøfuglenes utryddelse, samt kontroll over større deler av naturen som gjorde den til et konserveringsobjekt. Samtidig kommer også oppgaven frem til at gjennom den generelle nedgangen arten har opplevd ble den mer skilt ut som et eget objekt som måtte bevares. På samme tid kommer også oppgaven frem til at mens krykkja ble et konserveringsobjekt var den Tromsø sitt forhold til måker generelt dårlig. De ble forstått som søppelfugler og denne forestillingen fortsatte etter at krykkja ankom byen. Den endelige konklusjonen oppgaven kommer frem til er at selv om disse to fortellingene rundt arten er sentrale i å forstå byens respons på krykkja var det arten selv, i kombinasjon med infrastruktur, som var de sentrale elementene i hvordan krykkja fikk et hjem.

The following thesis is a historical analysis of the Black-legged Kittiwake (Rissa tridactyla) and takes basis in a larger debate that has afflicted the Norwegian city of Tromsø in the last years. Classified as an endangered bird on the Norwegian red list of threatened species it was still largely regarded as a pest in the city. This issue led scientists to cooperate with city administration to construct artificial infrastructure for the species called kittiwake-hotels. The main question this thesis established than was how the kittiwake got a home in Tromsø? To properly answer this question, it turned to the two aspects surrounding the species: it’s longer history as a conservation object but also the cities former relationship with gulls, which the kittiwake is. To answer these questions the thesis utilizes a series of different sources. First and foremost, it builds on newspaper coverage, scientific reports, non-written material (photographs). In addition, an interview was conducted with two actors connected to the construction of kittiwake-hotels. To analyse this material the thesis utilizes a series of different theoretical perspectives. This includes infrastructure as an arena for human-animal relations, biological conservation as a form of mastery over nature and anticipated extinction, the concept of trash animals and perspectives around numbers and objectivity. The thesis concludes with that the kittiwake as a biological conservation object cannot separated from its status as a seabird. It was the anticipated extinction of seabirds at large and the need for mastery over larger parts of nature that initially made the bird a species to be cared for. At the same time, the thesis also shows how the city of Tromsø understood gulls as trash animals and this understanding largely continued after the kittiwake entered the city. The general conclusion is that while these two sides of the kittiwake played a part in making a home for the bird in Tromsø it was, first and foremost, the infrastructure of the city and the species itself who did this.