Praksisveiledning i sosionomutdanningen: En kvalitativ studie av sosionomstudenters og praksisveilederes erfaringer og opplevelser med praksisveiledning

Abstract

Veiledning i praksisperioder er en viktig del av praksisplassers ansvar for den daglige oppfølgingen av studenter. Praksisveiledningen er med på å avgjøre om utdanningen holder høy faglig kvalitet og relevans (Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger, 2019, §§ 1 og 3). Avhandlingen utforsker praksisveiledning i sosionomutdanningen innen en kontekst hvor det er lite stabilitet i tilgangen på praksisveiledere og veiledningskompetanse. Samtidig finnes det også ulike syn på veiledning og veiledningsmodeller (Meld.St. (2011-2012)). Datamaterialet er samlet inn gjennom intervjuer og deltakende observasjon. Studien har et dialogisk og pragmatisk utgangspunkt, og både induktive og abduktive tilnærminger anvendes i analysene. Jeg har et dialogisk syn på praksisveiledning, som innebærer at sosial interaksjon og veiledningssamtaler anses som en arena for meningsskaping. Agens er et sentralt begrep, og dette belyser motivasjon for læring og posisjonering i læringssituasjoner. Mitt dialogiske ståsted skiller seg fra andre kvalitative tilnærminger ved en innebygd aksept av usikkerhet og ydmykhet mot risiko for feiltolkninger. Jeg posisjonerer meg som forsker som deltakende subjekt i innsamlings- og analyseprosesser (Sullivan, 2012). Forskningsspørsmålene retter søkelyset mot 1) etiske dilemma studenter opplever i praksisperioden, 2) hvordan sosionomstudenter gir uttrykk for motstand i veiledningssamtaler og 3) hva praksisveiledere retter oppmerksomheten mot ved veiledning av sosionomstudenter. Datainnsamlingen ble gjennomført fra januar til juni 2019. Det ble gjennomført 34 kvalitative intervjuer (16 med praksisveiledere og 18 med sosionomstudenter). I tillegg ble to sosionomstudenter intervjuet kort sammen. Det ble også foretatt 15 observasjoner av veiledningssamtaler. Artikkel 1 (Eriksen & Gradovski, 2020) er en studie av sosionomstudenters etiske dilemmaer i praksisperioder som omfatter 12 intervjuer og 6 deltakere (sosionomstudenter). Artikkel 2 (Eriksen & Gradovski, 2022) er en studie av studenters motstandsuttrykk i veiledningssamtaler som består av 15 observasjoner av veiledningssamtaler mellom syv praksisveiledere og ni sosionomstudenter. Artikkel 3 (Eriksen & Søndenå, 2023) er en studie av praksisveilederes oppmerksomhet i veiledningsarbeidet som består av 16 intervjuer med åtte praksisveiledere. Analysen som ligger til grunn for artikkel 1 er inspirert av Braun og Clarke (2006) sin tematiske analyse, analysen som vises i artikkel 2 er inspirert av Graneheim & Lundeman (2004) sin kvalitative innholdsanalyse, og analysen i artikkel 3 er utført etter dialogiske prinsipper inspirert av Mikhail Bakhtin og videreutviklet av Sullivan (2012). Felles for analysene er at de belyser meningsskaping og fellestrekk i datasettet. Kvalitetsmessige aspekter ved praksisveiledning og samfunnsmessige endringer utfordrer praksisstudiene i sosionomutdanningen. Det er utydelige forventninger mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet, som medfører ulike syn på veiledning og veiledningsmodeller (Meld. St. 12 (2011-2012)). Det foreligger også tvil om kvaliteten på praksisperioder, og studenters erfaringer blir ikke systematisk undersøkt (Hellseth et al., 2019). Denne avhandlingen presenterer ny kunnskap om innholdet i praksisveiledningen. Dette inkluderer studenters etiske dilemma i praksisperioder, studenters motstandsuttrykk i veiledningssamtaler og praksisveilederes fokus ved utøvelse av rollen. Agensbregrepet retter fokuset mot studenters motivasjon for læring og posisjonering i læringssituasjoner. Artikkel 1 fokuserer på sosionomstudenters erfaringer med etiske utfordringer, herunder dilemma, i praksisperioder. Funnene viser at studentene opplevde fire kategorier av etiske utfordringer: 1) Studentene erfarte etiske utfordringer i situasjoner hvor de ble konfrontert med strukturelle forhold på makronivå. 2) Studentene opplevde etiske utfordringer som følge av at de hadde begrensede livs- og arbeidserfaringer. 3) Studentene erfarte etiske utfordringer ved at de gjennom direkte kontakt med brukere fikk økt bevissthet om egne verdier og holdninger. 4) Etiske utfordringer oppstod også som følge av interaksjon og samhandling med andre på praksisplassene. Jeg argumenterer for at studenter har med seg autoritativ agens inn i praksisveiledningen, men at frie og trygge diskusjoner med praksisveilederne likevel er viktige. Slike diskusjoner kan bidra til at studenter kan lære og avlære kunnskaper og ferdigheter. Praksisperioden fremheves videre som læringsarena, særlig når det gjelder studenters kunnskap om seg selv som profesjonsutøvere. Artikkel 2 tar utgangspunkt i asymmetriske aspekter ved veiledningsrelasjonen og motstand som et sosialt konstruert begrep. Funnene viser at studentene sjelden ga uttrykk for motstand. De syv eksemplene på motstand som ble identitfisert ble uttrykt både åpent, skjult og uvitende. Jeg argumenterer for at motstand kan ha en sammenheng med asymmetri og resonans i veiledningsrelasjoner, samt forekomst av agens hos studenter. Å gjenkjenne og forstå motstand anses som forutsetninger for at praksisveiledningen skal bli hensiktsmessig. Artikkel 3 undersøker og problematiserer praksisveilederes fokus i veiledning av sosionomstudenter. Funnene viser likheter i praksisveiledernes rolleutforming. Trygghetsskapende arbeid dominerer fremfor kontekstuell fagkunnskap og to ulik metodisk orienterte diskurser fremtrer i det trygghetsskapende arbeidet. En er personlighetsorientert og en annen er oppgaveorientert. I artikkelen kritiserer jeg trygghetens dominerende posisjon i veiledningssamtalen, og jeg hevder at et dominerende og noe ensidig fokus på trygghet kan føre til underkommunisering av sosionomers faglighet og profesjonelle kunnskapsgrunnlag. Et overordnet bidrag i avhandlingen er at den bygger en bro mellom det sosialfaglige og det pedagogiske kunnskapsfeltet. Ved å analysere praksisveiledning med nye begreper og fra et annerledes ståsted enn det som tidligere har blitt gjort innenfor sosionomutdanningen, bidrar avhandlingen med ny kunnskap til feltet om veiledning i sosialt arbeid til profesjonsfeltet og til utdanningsinstitusjonene.