| dc.description.abstract | Oppgavens problemstilling stiller spørsmålet om hvordan det ikke-menneskelige dyreperspektivet blir skildret i en historisk roman som Nlm. I denne problemstillingen ligger det en implisitt forståelse av at Nlm faktisk kan defineres som en historisk roman, og at denne sjangertilhørigheten stiller visse krav til som må tilpasses etter. Oppgaven undersøker dermed hvordan dyreperspektivet integreres i en sjanger som den historiske roman, og hvordan det skildres som en del av romanens helhet.
Dyreperspektivet blir formidlet gjennom en grenseløse og allvitende tredjepersonforteller. Fortelleren er grenseløs i den forstand at han tilsynelatende evner å innta alle mulige størrelsers perspektiv. Dyrenes perspektiv skiller seg ut fra de ikke-dyriske, ved at de i større grad fremstår som selvstendige subjekter med interesser som ikke nødvendigvis involverer menneskene. De ikke-dyriske størrelsene kjennetegnes av poetisk antropomorfisme, som ofte gir et originalt perspektiv rettet mot menneskenes liv og virke. Dette står i en viss kontrast til de dyriske perspektivene, ettersom antropomorfismen her kan være vanskelig og i det hele tatt konstatere.
Dyreperspektivet er skildret gjennom både et eksternt og internt perspektiv. Bruken av indirekte diskursen muliggjør fortelleren som fortolker, noe som medfører at vi som leser aldri får direkte tilgang til dyrenes indre liv. På denne måten unngår Nlm åpenbar antropomorfisme ved at fortelleren ikke tilegner dyrene et språk det ikke har. Videre, opprettholder den narrative strukturen troverdige etologiske rammeverk, og holder dermed dyrenes atferd innenfor de realistiske rammene som er typiske for en historisk roman. De enkle narrative strukturene som dyreperspektivene inngår i, kan i seg selv fremme realisme, ved at de fremstår med en slik generalitet, at de er vanskelig å motbevise som usannsynlige.
Samtidig som dyreskildringene på mange måter oppfyller den historiske romanens implisitte sjangerkrav relatert til realisme, kan det hevdes at dyreskildringene i seg selv tilfører sjangeren en viss illusjon av virkelighet. Dette gjør den ved at dyrenes ytre blir skildret med få, karakteristiske detaljer. I sin egenskap av å være karakteristiske, fremstår detaljene dermed som sannsynlige, og dermed også troverdige. På denne måten kan dyreskildringene utgjøre et felles referansepunkt mellom den fantastiske historiske verdenen, og vår egen nåtidige verden. Skildring av dyrenes ytre utgjør en virkelighetsreferanse, som etter teorien kan skape en illusjon av at den historiske og nåtidige verden oppleves likere. Kombinasjonen med en objektiv og distanserende stil, danner de mange ulike perspektivene et inntrykk av en upartisk forteller. Dette er med å heve den generelle realismen i romanen.
Samlet sett kan en hevde at dyreperspektivet i Nlm tilfører den historiske sjangeren både dybde og realisme. Den tilfører dybde i den forstand at menneskenes historiske liv blir gitt et annet perspektiv enn menneskets eget. Den fremmer en bevisstgjøring om at vi ikke bare deler vår egen historie med andre mennesker, mens også andre arter og alle andre materielle størrelser. Romanen viser at at ulike arter og størrelser har levd parallelle liv, som ofte inngår i hverandre. | |
