| dc.description.abstract | Hvordan fremstilles relasjonen mellom menneske og natur i Victoria Kiellands roman Dammyr (2016)? Romanen vever sammen en rekke tilsynelatende urelaterte elementer, der noe er tydelig fiktivt, mens noe er åpenbare referanser til dokumentarisk stoff. Det finnes ingen plott i romanen, kun episodiske fremstillinger, og ubemerkede sceneskift som hopper i tid og rom. Nærgående og detaljerte skildringer av kropp, kroppsvæsker, seksualitet og brutale mord, gjør romanen til en intens og påtrengende leseopplevelse. I løpet av romanens 127 sider følger vi Aurora, og hennes tilstedeværelse i dette mylderet.
I min analyse undersøker jeg om denne tilstedeværelsen kan si noe om menneskets relasjon til naturen. Naturens ville og mørke sider blir i Dammyr trukket frem i lyset. Hvordan håndterer menneskene sin posisjon i naturen, og hva er deres begrensninger? Gjennom min lesning anvender jeg perspektiver fra Camille Paglia og Astrida Neimanis, for å forsøke å gripe den særegne forståelsen av mennesket og natur som romanen utviser. Paglias perspektiver på seksualitet, menneskets naturforståelse, samt hennes perspektiv på kunst, er sentrale. Neimanis’ begreper innen hydrofeminisme er også av stor betydning i min tolkning av romanen. I analysen har det også vært viktig å undersøke romanens estetiske og sanselige sider, for å forsøke å ivareta romanens egen kunstferdighet. | |
