| dc.description.abstract | Avhandlingen er en studie av media sin rolle og makt ved justismord. Mediene har et ansvar med å avdekke kritikkverdige forhold, men tidligere forskning viser hvordan politiet sine hypoteser har en tendens til å bli bekreftet og forsterket under justismord. Kriminalsaker blir sett på som «gode» historier, noe som fører med seg kommersielle muligheter. Av å utnytte mulighetene, og tabloidisere sakene betraktelig, blir kritisk ansvar tilsidesatt. Samfunnet har nå en oppfatning om at mediene spiller en vesentlig rolle under justismord, og at de har makt til å forhindre dem ved å stille seg kritisk. Dette søker avhandlingen å diskutere.
For å studere mediene blir Dagbladets dekning av Birgitte Tengs-saken, under justismordet av fetteren, analysert ved utgangspunkt i litteraturvitenskapelig teori. Dette blir gjort ved å studere narrativene avisen konstruerte fra fetteren ble siktet 8. februar 1997, og frem til han ble tiltalt 1. oktober 1997. Perioden er videre delt inn i to faser. Første fase tar for seg mediedekningen under selve siktelsen, og andre fase i etterkant av at fetteren trekker tilbake tilståelsen han feilaktig ga.
Begge fasene blir analysert i lys av en moderne medieretorikk. Hovedsakelig blir teori og metode av John E. Richardson (2007) brukt, der analyse i avisdiskurs blir presentert. Teoretikeren forklarer hvordan avisartikler ikke er en sann presentasjon av virkeligheten, men en rekonstruksjon av hendelser. Journalister har ulike formål og holdninger som preger artiklene, og dermed mottakernes fortolkningsprosess. Av den grunn hevder Richardson at avisdiskursen må bli kritisert, diskutert og analysert. Ved analyse av språklige, retoriske og tabloide grep kan en avdekke journalistens hensikter. Deretter kan en presentere og diskutere narrativet i artikkelen.
Analysen viser at Dagbladet i fase 1 fremstiller fetteren som skyldig. Argumentasjonen har som hensikt å sannsynliggjøre de antatte handlingene og bygger i stor grad på forhåndsdømming. I fase 2 endres narrrativet, og Dagbladet går fra å anklage fetteren til å forsvare ham. Denne fasen tar utgangspunkt i en ny «forbryter», der politiet i stor grad blir latterliggjort og kritisert. I begge fasene blir tvetydige tegn tolket i en retning, i første rekke for å anklage fetteren, og i neste for å forsvare ham. Samtidig blir ikke konklusjonen eksplisitt lagt frem, men gitt implisitt. Slik kan journalistene selv ta avstand fra påstandene, og leseren selv «løse» gåten. | |
| dc.description.abstract | This thesis is a study of the media's role and power in cases of miscarriages of justice. The media has a responsibility to uncover critical issues, but research shows how the police´s suspicion tend to be confirmed and reinforced. In journalism, criminal cases are viewed as "good" stories, and these stories bring commercial opportunities. By exploiting them and tabloidizing the cases, critical responsibility is usually set aside. Society now perceives that the media plays a significant role in miscarriages of justice and that they have the power to prevent them by taking a critical stance. This thesis seeks to discuss this.
To study the media, Dagbladet's coverage of the murder of Birgitte Tengs, is analyzed. In this case, the victim´s cousin was wrongfully convicted. The analysis aims to study the narratives the newspaper constructed when he first was accused by the police, more precisely February 8, 1997, and until the police decided to go for trial, Octiober 1, 1997. The period is further divided into two phases. The first phase covers the media coverage during the initial charging, and the second phase follows after the cousin retracts the confession he falsely gave.
Both phases are analyzed considering a modern media rhetoric. Primarily, the theory and method of John E. Richardson (2007) are used, where analysis of newspaper discourse is presented. The theorist explains how newspaper articles are not a true presentation of reality, but a reconstruction of events. Journalists have various purposes and perceptions that influence the articles and thus the readers interpretation process. For this reason, Richardson argues that newspaper discourse must be criticized, discussed, and analyzed. By analyzing linguistic, rhetorical, and tabloid techniques, one can uncover the journalist's intentions. Then, one can present and discuss the narrative in the article.
The analysis shows that Dagbladet in phase 1 portrays the cousin as guilty. The argumentation aims to substantiate the presumed actions and is largely based on prejudgment. In phase 2, the narrative changes, and Dagbladet shifts from accusing the cousin to defending him. This phase introduces a new "criminal," where the police are mocked and criticized. In both phases, ambiguous signs are interpreted in one direction, first to accuse the cousin, and later to defend him. At the same time, the conclusion is not explicitly presented but given implicitly. This allows the journalists to distance themselves from the claims, and the reader to "solve" the mystery themselves. | |
