| dc.description.abstract | Dette er en studie av utviklingen i forfatterskapet til Jan Kjærstad, med utgangspunkt i en komparativ analyse av de to romanene Homo Falsus (1984) og En tid for å leve (2021), som representanter av både den «tidlige» og den «nye» Kjærstad. Romanene leses også i lys av forfatterens poetikk, uttrykt i Menneskets matrise (1989) og Menneskets bølger (2022), for å undersøke hvordan Kjærstads tanker om litteratur kommer til uttrykk både eksplisitt og implisitt. Ved å anvende relevant teori tilknyttet begrepsforklaringer, og i dialog med tidligere forskning, undersøker studien problemstillingen: Har Jan Kjærstad utviklet seg fra å være en postmoderne forfatter, til en forfatter som skriver konvensjonelle psykologiske romaner?
Studien viser hvordan forfatterens lanserte metafor «matrise», for sitt litterære prosjekt på 1980-tallet, og «bølger», med tilhørende interferens og forbindelser på 2020-tallet, kan ses i sammenheng. Gjennom lesningen av Kjærstads forfatterskap, sett i lys av Homo Falsus og En tid for å leve, viser det seg at romanene på ulike måter reflekterer det konstruerte. Forfatteren har gjerne utviklet seg fra det formmessig strukturelle, til det mer organiske, når han i romanene skaper et bilde på hva det vil si å være et menneske. Den senere Kjærstad benytter seg i større grad av et levende element, men bevarer samtidig bevisstheten om å komponere på en egen måte. På denne måten vokser det frem en forståelse av at Kjærstads forfatterskap består av romaner, som på det konkrete planet behandler ulike fortellinger og handlingsmetaforer, men som på det abstrakte planet egentlig uttrykker det samme overordnede synet tilknyttet romanteori. | |