En undersøkelse av grad av symptomer på spiseforstyrrelser og opplevd klinisk svekkelse i hverdagen blant mannlige og kvinnelige spillere i norsk fotball

Abstract

Bakgrunn: Det er få studier som har undersøkt spiseforstyrrelser blant fotballspillere og frem til nå ingen som har undersøkt spiseforstyrrelsers effekt på opplevd klinisk svekkelse blant denne gruppen. Dette er bemerkelsesverdig, ettersom fotball regnes som en av verdens største idretter med rundt 270 millioner spillere. I Norge har det vært flere oppslag i media hvor fotballspillere har stått frem med sine problemer rundt forstyrret spising og spiseforstyrrelser. Hensikten med denne oppgaven er derfor å bidra med forskningsbasert kunnskap rundt symptomer på spiseforstyrrelser og opplevd klinisk svekkelse hos mannlige og kvinnelige fotballspillere i Norge.

Metode: Et kvantitativt tverrsnittdesign ved bruk av et elektronisk spørreskjema bestående av Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q) og Clinical Impairment Assessment Questionnaire (CIA) ble brukt. Totalt 305 deltakere ble rekruttert til studien, bestående av 182 mannlige og 123 kvinnelige fotballspillere. Fordelingen basert på konkurransenivå inkluderte 147 profesjonelle, 65 semi-profesjonelle og 93 amatør/bredde fotballspillere. En faktoranalyse (EFA) og ikke-parametriske tester ble utført på datasettet.

Resultat: En exploratory factor analysis (EFA) identifiserte en trefaktorsstruktur rundt EDE-Q for fotballspillere. Resultatene viser at kvinnelige fotballspillere hadde signifikant høyere grad av symptomer på en spiseforstyrrelse og opplevd klinisk svekkelse (20.3% for EDE-Q og CIA) enn mannlige fotballspillere (EDE-Q= 14.8% og CIA= 7.7%). Det var ingen signifikante forskjeller basert på konkurransenivået til spillerne. For aldersgruppene 16-20 år og 24-30 år viste resultatene signifikante forskjeller for opplevd klinisk svekkelse og subskalaen «bekymring for spising» rundt EDE-Q. Det ble funnet moderate til sterke sammenhenger mellom symptomer på spiseforstyrrelser og opplevd klinisk svekkelse.

Konklusjon: Graden av symptomer på en spiseforstyrrelse og opplevd klinisk svekkelse er relativt høy blant fotballspillere i Norge, med en særlig høy forekomst blant kvinnelige spillere. Fokuset rundt forebyggende tiltak blant fotballspillere bør prioriteres. Samtidig bør treneres, medisinsk apparat og foreldres kunnskap rundt identifisering av disse symptomene økes. Videre forskning bør fokusere på kvalitativ eller mixed methods for å forstå årsakene til hvorfor fotballspillere utvikler symptomer på spiseforstyrrelser.

Nøkkelord: Spiseforstyrrelser, fotballspillere, klinisk svekkelse, forebygging

Background: There are few studies that have investigated eating disorders among football players and until now, none that have investigated the effect of eating disorders on perceived clinical impairment among this group. This is noteworthy, as football is considered one of the world's largest sports with around 270 million players. In Norway, there have been several articles in the media where footballers have come forward with their problems around disordered eating and eating disorders. The purpose of this thesis is therefore to contribute research-based knowledge about symptoms of eating disorders and perceived clinical impairment in male and female football players in Norway.

Method: A quantitative cross-sectional design using an electronic questionnaire consisting of the Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q) and the Clinical Impairment Assessment Questionnaire (CIA) was used. A total of 305 participants were recruited for the study, consisting of 182 male and 123 female football players. Distribution based on level of competition included 147 professional, 65 semi-professional and 93 amateur/wide footballers. A factor analysis (EFA) and non-parametric tests were performed on the data set.

Results: An exploratory factor analysis (EFA) identified a three-factor structure around the EDE-Q for football players. The results show that female soccer players had a significantly higher degree of symptoms of an eating disorder and perceived clinical impairment (20.3% for EDE-Q and CIA) than male football players (EDE-Q= 14.8% and CIA= 7.7%). There were no significant differences based on the level of competition of the players. For the age groups 16-20 years and 24-30 years, the results showed significant differences for perceived clinical impairment and the subscale “Eating concern” around the EDE-Q. Moderate to strong correlations were found between symptoms of eating disorders and perceived clinical impairment.

Conclusion: The degree of symptoms of an eating disorder and perceived clinical impairment is relatively high among football players in Norway, with a particularly high incidence among female players. The focus on preventive measures among football players should be prioritized. At the same time, the knowledge around trainers, medical staff and parents regarding the identification of these symptoms should be increased. Further research should focus on qualitative or mixed methods to understand the reasons why footballers develop symptoms of eating disorders.

Key words: Eating disorders, football players, clinical impairment, prevention.