| dc.description.abstract | Emnet for denne studien er personalveiledning i barnehagen med vekt på formell veiledning. Problemstillingen er: Hvordan praktiserer barnehagen personalveiledning, og hvordan kan kvaliteten i veiledningen styrkes?
Temaet er valgt fordi veiledning kan være et sentralt bidrag til læring og kompetanseutvikling i barnehagen. Det overordnede teoretiske perspektivet for studien er knyttet til et dialogisk paradigme der det dialogiske rommet er et viktig aspekt. Her blir kunnskap og mening produsert i samspillet mellom dialogpartnerne. Ved å bruke språket får deltakerne i dialogen mulighet til å formulere en forståelse av egne og andres tanker og handlinger. Det studien særlig vektlegger er hvordan veiledningen legger til rette for meningsskaping gjennom refleksjon og dialog.
Jeg har valgt kvalitativ metode, hovedsakelig i form av samtaleanalyse av to former for veiledningssamtaler, for å søke svar på problemstillingen. I analysen er det lagt vekt på sider som kan virke inn på vilkårene for meningsskaping, blant annet bruken av spørsmål, samtalens turtakingssystem, forekomsten av tilbakemeldingssignaler, forholdet mellom symmetri og asymmetri i veiledningsrelasjonen og graden av flerstemthet. Alle disse aspektene involverer veileders rolle, som derfor står særlig sentralt i studien.
Analysene peker mot at vilkårene for den dialogiske aktiviteten i stor grad er avhengig av veileder. Et viktig funn er her at veileder har en deltakende og dominerende rolle i begge samtalene. Det er hun som først og fremst preger veiledningen, og dette kan tolkes som en svekking av dialogen. Den samtalen som foregår mellom veileder og en veisøker, samtale 1, har en noe mer monologisk form enn den samtalen der veileder og 5 assistenter er til stede, samtale 2. Forskjellen ser likevel ikke ut til å være et resultat av veiledningsformen først og fremst, men av veileders rolle.
Et annet sentralt funn som gjelder begge samtalene, er at innholdet er praksisnært ved at hverdagssituasjonene blir vektlagt. Årsaken ser ut til å ligge i at personalet er opptatt av hvordan hverdagssituasjonene skal bli utført, og de ønsker hjelp til å løse problemer som oppstår i tilknytning til disse. Selv om praksisnærhet i seg selv er positivt, er problemet at hverdagssituasjonene i liten grad blir ”løftet opp” til et faglig nivå. Derfor blir heller ikke deltakernes holdninger og handlinger diskutert og utfordret i særlig grad.
Med bakgrunn i undersøkelsens resultater, reflekterer jeg i diskusjonsdelen over hvordan veiledningskvaliteten kan styrkes. Studien viser at veileder har et sentralt ansvar her. Om veiledningsrelasjonen er preget av symmetri, asymmetri eller komplementaritet, synes å være avgjørende for om det lykkes å trekke deltakerne med i samtalen. Studien konkluderer med at vilkårene for meningsskaping gjennom dialog og refleksjon, ville blitt styrket gjennom en mer komplementær veiledningsrelasjon, som i større grad åpner for veisøkers dialogiske aktivitet. | en_US |
