| dc.description.abstract | Dette arbeidet er en teoretisk og empirisk studie av skjønnlitteraturens nytteverdi i videregående skole. Studien er ment å rettferdiggjøre skjønnlitteraturens plass i skolen, og forteller hva elever kan lære av å lese fiksjon. Dette gjøres ved at læreplanmål og teori knyttes til empiri. Studien handler også om elevers holdninger til eldre og nyere tekster, sjangre og analysearbeid. Oppgaven bærer preg av lærerens rolle i alt dette. Arbeidet tar utgangspunkt i at sakprosa og skjønnlitteratur, i følge Kunnskapsløftet (KL06), er sagt å ha blitt likestilt. Det er derfor viktig å begrunne hvorfor skjønnlitteraturen skal få beholde plassen sin, og ikke bli kastet til fordel for sakprosa, som stadig spiser seg innpå plassen til skjønnlitteraturen i skolen. Hva som regnes som nyttig å lære av skjønnlitteratur, blir drøftet ut i fra læreplanmål i den generelle læreplanen, og fra formål for norskfaget. Disse målene inneholder kunnskaper/ferdigheter som elevene vil ha bruk for både nå og seinere i livet. Det diskuteres om skjønnlitteraturen kan bidra til å nå målene. Dersom skjønnlitteraturen kan det, vil den rettferdiggjøre sin plass i skolen. Empirien er basert på seks elevintervjuer ved en videregående skole i Stavanger våren 2016. Gjennom analyse av teori og empiri kommer det fram at skjønnlitteraturen kan bidra til å nå en rekke mål i læreplanen. For eksempel kan skjønnlitteraturen opplyse elevene på områder som situasjonsmestring, empati, språkkompetanse, holdninger og verdier, og kunnskap om kulturer. Alt dette fører til identitetsutvikling og at elevene blir forberedt på voksenlivet og det demokratiske samfunnet vi lever i. | nb_NO |
