Barnehagene i Stavanger: fra veldedighet til velferdsgode

Abstract

Det har skjedd store omveltninger når det gjelder omsorg og oppdragelse av barn under skolepliktig alder. I dag går de fleste barn i barnehage med største selvfølge, mens oppfostringen av barna tidligere utelukkende var hjemmets anliggende. Men hvordan startet det? Når organiserte man de tidligste institusjoner for barn under skolealder og hva foregikk der? Hvem opprettet disse institusjoner og med hvilke motiv? I Stavanger åpnet det første barneasylet i 1844. Syv år tidligere hadde man i Trondheim som første sted i Norge etablert et slikt asyl.1 På slutten av 1800-tallet var det tre menigheter som drev barneasyl i Stavanger og i tillegg dukket de første barnekrybbene for de aller yngste opp. Utover 1900-tallet brukes ord som barnehage, barneparkering, småbarnsstue og daghjem, og andre grupper enn menigheter engasjerer seg. Endring av navn og framvekst av nye eiergrupper sier noe om at barnehagens virksomhet i stor grad påvirkes av samfunnsutviklingen. Det blir særlig tydelig i etterkrigsårene. Temaet for denne artikkelen er barnehagens institusjonshistorie fra 1844 til 1970 i det området som er Stavanger kommune i dag. Jeg har valgt å avslutte med året 1970 for mitt siktemål har vært å analysere kilder fra en epoke der barnehagen ikke var en del av det kommunale systemet og der dens virksomhet var noe som bare angikk et fåtall. På landsbasis var det for eksempel i 1971 bare 3 % av barn under skolepliktig alder som gikk i barnehage. Samtidig viser kildematerialet at det i tiden fram til 1970 skjedde konsolideringer på barnehagefeltet som det er nyttig å kjenne til, om en vil forstå dagens barnehage. Derfor vil den lokale historien bli oppsummert i forhold til utviklingen av norsk barnehage i denne epoken.