| dc.description.abstract | Temaet for studien var sensitivitet i voksen – barn – relasjonen på småbarnsavdelinger i barnehagen, og ble formulert som problemstillingen: Hvordan forstås sensitivitet i voksen-barn-relasjonen på småbarnsavdelinger og hva kjennetegner de barnehageansattes praksis av sensitivitet?
Forskning tyder på at det er stor variasjon i hvor sensitive barnehageansatte i Norge er. Formålet med dette prosjektet var å finne ut hvordan denne variasjonen kom til uttrykk i barnehageansattes forståelse og praksis av sensitivitet, og hva som kunne være sammenhengen mellom praksis og variasjon i sensitivitet. I tillegg var det et mål å finne ut hvilke faktorer som barnehageansatte opplevde som fremmende for sensitivitet.
Som forskningsmetode ble det brukt en fenomenologisk innfallsvinkel, med et hermeneutisk perspektiv for tolkning og analyse av data. Datainnsamlingen ble foretatt ved semistrukturerte intervjuer av 6 informanter som jobbet på småbarnsavdelinger i fire ulike barnehager.
Funnene fra studien tydet på at barnehageansatte på småbarnsavdelinger var ukjente med begrepet sensitivitet i barnehagekonteksten, men at innholdet i begrepet var kjent via andre begreper og uttrykk. Informantenes praksis av sensitivitet ble i stor grad kjennetegnet av mange av aspektene ved sensitivitet, men det var noen faktorer som kunne bidra til variasjon. Disse var: fokus på fysisk nærhet, bevissthet i forhold til nyansene i små barns signaler, barnas alder, og refleksjon rundt egen respons. At barnehageansatte og ledere i barnehagene er bevisste på dette, sammen med organisering av barnehagehverdagen, med tanke på gruppestørrelser, kompetanseheving og å minske tidspress og stress, vil være faktorer som kan bidra til å øke og sikre sensitivitet. | |
