Høytlesing på småskoletrinnet

Abstract

Målsetningen for denne masterstudien var å få innsikt i hvordan lærere på 1.-4. trinn samtaler om høytlesing og få et innsyn i hvordan de beskriver sin høytlesingspraksis. Studien har som mål å besvare problemstillingen: hvordan arbeider lærere på småskoletrinnet med høytlesning? Problemstillingen er belyst ved å se på hvilken didaktisk tilnærming lærere på småskolen har til høytlesing i undervisningen, hvilke kriterier som ligger til grunn for deres tekstutvalg og hvilket forhold de har til skjønnlitteratur privat. Flere elever mangler litterær erfaringer og kompetanse. Som lærere står man ovenfor en utfordring i å formidle skjønnlitteratur til dagens elever. Det kan heller ikke tas som en selvfølge at norsklærere er lesere og litterært kompetente. Flere studier viser at lærere leser høyt for underholdning og for kosens skyld og ikke for å utvikle elevenes litterære metaspråk. Forskningsdesignet i denne studien er fenomenologisk. Datamaterialet er samlet inn gjennom kvalitative semistrukturerte forskningsintervju med fem lærere på 1.-4. trinn. Intervjuene er transkribert og analysert med utgangpunkt i forskningsspørsmålene. Funnene i denne studien samsvarer på flere punkter med kjente studier på området som viser at lærerne er opptatt av opplevelseslesing og lesing for kos, mens lærerene i intervjuene ikke har like stort fokus på å utvikle elevers litterære metaspråk og deres litterære kompetanse. En interessant funn jeg ikke har funnet i andre studier er at lærerne sitter med en opplevelse av at det kan være vanskeligere å fenge elevene med høytlesing i dag enn tidligere. Dette kan tyde på at dagens elever kan trenge mer trening i å arbeide med høytlesing. For å utvikle elevenes litterære kompetanse må også lærerene inneha litterær kompetanse. En måte å bygge lærernes litterære kompetanse kan være gjennom pedagogisk utviklingsarbeid på hver enkelt skole.