Å spille hverandre gode: Om betydningen av en kroppslig musikalsk praksis

Abstract

Sammendrag

Et spørsmål som aktualiseres av endringer i barnehageloven i januar 2021, er om alle barn er inkludert som en del av fellesskapet i lek og aktiviteter. Fellesskap handler om menneskelig samspill, som i barnehagen i stor grad omhandler kroppslighet og førspråklige kompetanser. Med dette som bakgrunn vil jeg undersøke barnehagelærerens musikalske praksis. Formålet med studien er å få økt kunnskap om barnehagelærerens musikalske praksis og intensjonen er at studien skal kunne bidra til en forståelse for musikkens rolle i arbeidet med inkludering og fellesskap i barnehagen. Oppgavens problemstilling er: På hvilke måter bruker barnehagelæreren musikk i arbeidet med inkludering og fellesskap i barnehagen? Med utgangspunkt i et livsverdensfenomenologisk perspektiv utforsker jeg en barnehagelærers praksis i møte med barn og musikk. Jeg undersøker hans kroppslige tilstedeværelse og subjektive erfaringer fra musikalske møter med barn. Sentralt i studien har vært å forstå hans perspektiv og tolkingsmønstre. Hovedfokuset i min studie er musikkens rolle i arbeidet med følelseskunnskap og fellesskap, med kroppslighet som utgangspunkt. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven baserer seg på Maurice-Ponty (1962) sin fenomenologi hvor sanselighet, persepsjon og kroppslighet er utgangspunktet for all kunnskap om oss selv og andre. I tillegg er Malloch & Trevarthens (2009) forskning om kommunikativ musikalitet, Ruuds (2019) beskrivelser av musikkens bevegelsesaspekt og Fredricksons (2001) «broaden-and-build» modell av positive følelser vesentlig teoretisk rammeverk i oppgaven. Jeg har benyttet kvalitativt forskningsdesign med semistrukturert livsverdenintervju og observasjon. Det empiriske materialet består av observasjoner og intervju av en barnehagelærer i en barnehage med musikalsk profil. Hermeneutiske fortolkningsprinsipper og et livsverdensfenomenologisk perspektiv ble brukt i analysen av transkribert intervjumateriale og egne feltnotater fra observasjonene. I analysen av empirisk materiale ble tre kategorier identifisert. Kategoriene er beskrevet som: Å spille hverandre gode, Ubuntu- en kroppslig empatisk praksis og «boblen», en trygt rom hvor alle kan uttrykke seg. Et samlet resultat viser til de store gevinstene ved bruk av musikk i arbeidet med fellesskap i barnehagen. Musikkaktiviteter bygger fellesskap ved at positive følelser og følelseskunnskap overføres til andre arenaer. Et viktig funn er noen kjennetegn på en kroppslig empatisk praksis som igjen påvirket barnas posisjon og mulighet til medvirkning: Barnehagelæreren hadde en lyttende holdning, viste en kroppslig lekenhet og var åpen og improvisatorisk. Studien viser også at bruk av musikkaktiviteter ser ut til å bidra til økt relasjonell kompetanse og en mer empatisk væremåte hos barna. Et annet sentralt funn er bruken av mikrofon i musikksamlinger, som et verktøy for å bygge selvtillit hos det enkelte barn og for å styrke trygghet og fellesskap i gruppen. Min studie kan slik jeg ser det bidra til å belyse hva som kjennetegner en kroppslig musikalsk praksis og betydningen av et musikalsk fellesskap. Videre underbygger studien forskningsresultat av Kulset & Halle (2019) om konseptet «vi» som en viktig nøkkel til mer sang og musiserende i barnehagen og betydningen av et voksent fellesskap.

Abstract

Following the changes in the Kindergarten Act, one question which has become more relevant is whether all children are included as part of the community in play and activities. Human interaction is core in a community, and in the kindergarten the human interaction is mainly about physicality og prelinguistic competencies. On this basis, I want to examine a kindergarten teacher’s musical practice. The purpose of this research to increase the knowledge about the kindergarten teacher’s musical practice with the intension of contributing to the understanding of the role of music on the development of emotional knowledge in children, and the importance of music as a tool for inclusion and a sense of community in the kindergarten. The question is: How does the kindergarten teacher use music in inclusion and togetherness in the kindergarten? With a life-world phenomenological perspective, I explored one kindergarten teacher’s practice encounters with children and music. I studied his physical presence and subjective experiences of musical encounters with children. A central point in this research has been understanding his perspective and interpretive patterns. The main focus in my research is the role of music in and how it connects to emotional knowledge and togetherness, with physicality as a starting point. The theoretical basis for this research paper lies in Maurice Merleau-Ponty’s (1962) phenomenology where sensuality, perception and embodiment are the source of knowledge about ourselves and others. Malloch & Trevarthen’s (2009) research on communicative musicality, Ruud’s (2019) descriptions of the movement aspect of music and Fredrickson’s (2001) «broaden-and-build» model of positive emotions are essential theoretical framework in this thesis. I have used qualitative research design with semi-structured life-world interviews and observations. The empirical material consists of observations and interviews with one kindergarten teacher in one kindergarten with a musical profile. Hermeneutic interpretive principles and a life-world phenomenological perspective were used in the analysis of transcribed interview material and separate field notes from the observations. In the analysis of the empirical materials three categories were identified. The categories are described as: Mutual support to bring out the best, the ubuntu - a bodily empathy practice and «the bubble», a safe space where everyone can express themselves. An overall result refers to the great benefits of using music in working with the sense of community in the kindergarten. Music activities build a sense of community by transferring positive emotions and emotional knowledge to other areas. One of the important findings is some features of a bodily practice which in turn influenced the children’s position and opportunity to participate: The kindergarten teacher was actively listening, showed a physical playfulness and was open and improvising. A prominent finding in my research is that the use of music activities seem to contribute to increasing the relational competencies and a more emphatic behavior in children. Another key finding is the use of microphone in music gatherings, as a tool in building self-confidence in the individual child, and to strengthen the sense of security and togetherness in the group. In my view my research has made a contribution towards what is characterised a bodily empathic practice and the importance of a musical community. Furthermore, the research supports the research results of Kulset & Halle (2019) about the concept of «we» as an important key to more singing and music making in the kindergarten, and the importance of an adult community.