| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om lekser, mer spesifikt leselekser i norskfaget. Studien tar
ikke stilling til om vi skal ha leselekser eller ikke i norsk skole, men retter søkelyset mot
leseleksepraksis i småskolen, og hvordan denne praksisen kan bli en del av den helhetlige
leseopplæringen. Prosjektet søker å skape kritiske refleksjoner om egen leseleksepraksis, der
forskning står sentralt i arbeidet med å bli mer leksebevisste. Samfunnet er i endring, og
kjernefamilien kjenner på «tidsklemma» og opplever begrensninger i forhold til fritid og
fritidsaktiviteter. Derfor er det viktig at både foresatte og elever opplever leksearbeidet som
meningsfullt, og at skoler som gir leselekser reflekterer over hvordan disse kan bli håndterlige
for alle elever, og gi rom for mestring og medvirkning.
Prosjektet er en kvalitativ studie som har basert seg på en intervensjon med varighet på seks
uker og et påfølgende fokusgruppeintervju med lærere fra småskoletrinnet om deres erfaringer
med intervensjonen. Lærerne fikk tilgang til et utvalg forskningsbaserte lekseanbefalinger som
sier noe om hvilke aspekter innen leseopplæring det er viktig å fokusere på når en planlegger
undervisning og leselekser. De fikk deretter i oppgave å velge ut en eller flere anbefalinger som
de ønsket å prøve ut gjennom intervensjonen.
Studien løfter frem at informantgruppen har ulike opplevelser og erfaringer knyttet til skolens
og egen leseleksepraksis, og intervensjonen viser hvilke aspekter ved leseleksen lærerne ønsker
å forbedre og videreutvikle. Videre indikerer resultatene at informantene ser betydningen av å
løfte refleksjoner rundt leseleksepraksis opp til å gjelde hele profesjonsfellesskapet på skolen.
Med forskning og erfaringsbasert kunnskap som et bakteppe ønsker de å teste ut, endre tidligere
rutiner, og samtidig utvikle noen felles standarder og en god leseleksepraksis. | |
