| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven gjør jeg traumeorienterte lesninger av fem utvalgte dikt fra Hofmos forfatterskap. Diktene jeg har analysert er: «Det er ingen hverdag mer» og «Møte» fra diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene (1946), «Fra en annen virkelighet» fra diktsamlingen Fra en annen virkelighet (1948) og «Paradoks» og «Jeg har våket» fra diktsamlingen I en våkenatt (1954). Hofmos forfatterskap deles gjerne inn i to faser – en tidlig og en sen fase. Diktsamlingene jeg har valgt å ta utgangspunkt i faller alle inn i den tidlige fasen. Funnene fra analysen er derfor bare representative for Hofmos tidlige forfatterskap.
Helt konkret jobber jeg ut ifra følgende problemstilling: «Hvordan framstilles traumene i Gunvor Hofmos tidlige forfatterskap». Formålet med oppgaven er med andre ord å undersøke hvordan traumene framstilles i fem utvalgte dikt fra Hofmos tidlige diktning. For å svare på problemstillingen anvender jeg en rekke sentrale teoretikere innenfor den psykologiske, men også den litteraturvitenskapelige traumeforskningene. Den første teoretikeren jeg bruker er Cathy Caruth. Caruth er et sentralt navn innenfor den litteraturvitenskapelige traumeforskningen. I utgivelsene hennes gjør hun rede for hennes syn på traumebegrepet og traumer i litteraturen. Andre teoretikere som jeg også støtter meg på er Unni Langås, Bessel Van der Kolk og Onno Van der Hart, Shoshana Felman og Dori Laub og Joshua Pederson.
Et fellestrekk ved diktene er at det litterære fokuset i all hovedsak er vendt mot nåtid – ikke fortid. Istedenfor å gi leseren detaljert innsikt i traumatiserende hendelser, får heller leseren detaljert innsikt i en rekke ulike traumatiske reaksjoner. I diktet «Fra en annen virkelighet» møter man på et dikterjeg som befinner seg i en smertefull midtposisjon. Dikterjeget klarer ikke å slå seg til ro ettersom hen stadig vekk blir dratt mellom to verdener – fortid og nåtid. Diktene «Jeg har våket» og «Møte» tematiserer gjentakelsetvang. I begge diktene møter man på et dikterjeg som konstant hjemsøkes av sine traumeerfaringer. I diktet «Paradoks» møter man på et dikterjeg som sliter med å språkliggjøre sin traumeerfaring som følge av manglende forståelse for egen fortid. Diktet «Det er ingen hverdag mer» tematiserer ettervirkningene av en kollektiv traumeerfaring. For dikterjeget er hverdagen borte for godt. Istedenfor er den erstattet med invaderende og groteske syn som minner dikterjeget på den mørke erfaringen hen og flere andre har vært vitne til. | |
