To lærere i klasserommet - utnytter de mulighetene for differensiert undervisning? En kvantitativ studie av undervisningspraksis i lese- og skriveopplæringen

Abstract

Formålet med studien har vært å undersøke om lærerne utnytter de mulighetene for tilpassing og differensiering som oppstår når man er to lærere. Disse idealene skal være grunnmuren i den norske skolen, men viser seg å være utfordrende å gjennomføre tilfredsstillende i en travel lærerhverdag. Med det store fokuset på tilpasset opplæring og tidlig innsats er bruken av ressurser i skolen et sentralt anliggende. Redusert lærertetthet trekkes jevnlig frem som den opplagte løsningen. Men det er ikke gitt at en slik løsning automatisk vil gi det som trengs for å oppfylle de krav og forventninger som ligger i opplæringsloven og læreplaner. Utgangspunktet for oppgaven er en kvantitativ analyse av datamateriale hentet fra Two Teachers prosjektet. I Two Teachers har satt inn to lærere i en klasse og på den måten økt lærertettheten. Lærere har deltatt i undersøkelsen som er gjennomført som et randomisert kontrollert studie. Lærerne har besvart spørsmål om deres undervisningspraksis i lese- og skriveopplæringen. 102 av disse lærerne, fra 8 fylker i sør-Norge, er brukt som datamateriale i denne masteroppgaven. En analyse er gjennomført med utgangspunkt i frekvensanalyser og Chi-Kvadrat. Resultatene er fremstilt med hjelp av stolpediagram som synliggjør forekomst av lærerrapportert organisatorisk og pedagogisk differensiering. Resultatene er så tolket og diskutert med henblikk på å belyse hvorvidt den økte lærerressursen har medført større/mer organisatorisk og pedagogisk differensiering i undervisningen. Resultatene viser at i klasser hvor det er to lærere er det signifikant færre som underviser i lesing og skriving for hele klassen samlet, og de bruker mer tid på individuell lese- og skriveundervisning. På spørsmål om arbeidsmåter i tilpasset undervisning er det små forskjeller mellom klasser med en lærer og klasser med to. Tilpassing av oppgaver og tekster er vanlig praksis, men det er ikke større forekomst i tolærerklasserom. Det ser med andre ord ut til at det er større utnyttelse av muligheter for pedagogisk differensiering enn pedagogisk differensiering.